31.1.06

Flere "nye" fragmenter

Bloggen FRE 2545 melder i dag om en del Qumran-fragmenter i privat eie som nylig er blitt publisert av forskerekteparet Esther og Hanan Eshel (ja, det er den Hanan Eshel). Artikkelen "New Fragments from Qumran: 4QGen(f), 4QIsa(b), 4Q226, 8QGen, and XQpapEnoch" sto i Dead Sea Discoveries nr. 2/2005.

Artikkelen er publisert i fulltekst på bloggen til FRE 2545. Det kryptiske navnet på bloggen skriver seg fra en forskergruppe ved CNRS (Centre national de la recherche scientifique), bestående av slikt en før Edward Saids tid ville kalt "orientalister" (etter Orientalism er det blitt noe bortimot umulig å bruke begrepet om en akademisk disiplin).

Metusalem

- eller Metusjalah - er namnet på den lengstlevande bibelske patriarken. Men det er også namnet på ei nokså spesiell daddelpalme, eller i det minste: Ei spire til ei daddelpalme. Metusalem er dyrka fram av eit nesten 2000 år gammalt frø som blei funne på ørkenfestninga Masada. Det heiter at dette er det eldste frøet som nokon gong har vore dyrka fram.

Heile historia kan du lese hos Arutz Sheva - Israel National News - men ta med deg dei kritiske merknadene frå Paleojudaica.com også. Etter ymse avsløringar av forskarfusk blir ein jo litt skeptisk. Og dette er unekteleg eit emne som kan bli gjenstand for temmeleg vidløftige spekulasjonar, både av naturmedisinsk og metafysisk art ...

Kristiansander i Qumran

Reiseberetning på Weiby's world, 29.01.2006:
Det har vaert noen begivenhetsrike dager i det siste som har innebaert bading i Doedehavet, soloppgang paa Massada, huletur i Qumran.

29.1.06

Qumran, Noreg

Nokre få fragment av "Dødehavsrullane" og ein del gjenstandar frå Qumran er faktisk i norsk eige. Dei høyrer til den no så berømte Schøyen-samlinga.

Martin Schøyen har tidlegare vore mest kjent for buss-selskapet han dreiv i mange år. Men han har også i det stille vore ein av verdas mest aktive private samlarar av gamle manuskript. I seinare år har han gjort samlinga si offentleg kjend, mellom anna i samarbeid med Nasjonalbiblioteket.

Hausten 2004 sendte NRK Brennpunkt dokumentaren "Skriftsamleren" (del 1, del 2), som sette eit kritisk søkjelys på fleire sider ved Schøyen-samlinga. Særleg blei det mykje diskusjon om legaliteten av ei stor samling buddhistiske dokument frå Afghanistan, og Schøyen har levert mange dokument attende.

Når det gjeld Qumran-samlinga til Schøyen, er det ikkje grunn til å stille tilsvarande spørsmål, opphavet og eigedomsretten er godt dokumentert. Men det er samtidig klårt at slike private samlingar reiser viktige prinsipielle problemstillingar. Oldfunn som no kjem for dagen i det aktuelle området, er israelsk nasjonaleigedom. Men det finst framleis ein privat samlarmarknad. Saka Eshel, som eg tidlegare har nemnt på qumran.no, ser ut til å ha element av dette i seg, i alle fall frå synsstaden til Israel Antiquities Authority. Men her er det mykje som framleis er uklårt.

Fragmenta i Qumran-samlinga til Schøyen er ikkje store, men dei er viktige nok. Lenge trudde ein at eit par av dei var blanke, men gjennom ny fotografisk teknologi er det blitt mogleg å "sjå" den heilt utviska skriften på fragmenta.

Vel så viktige er gjenstandane. Schøyen eig mellom anna eitt av dei få blekkhusa som er funne i Qumran, og som provar skrivaraktivitet på staden, ei stor krukke spesiallaga for lagring av skriftrullar, og eit røykjelsealtar av bronse.

Så vidt eg veit, har det berre vore ei utstilling av Qumran-materiale frå Schøyen-samlinga i Noreg: I Domus bibliotheca (Juridisk fakultetsbibliotek) ved Universitetet i Oslo 29.07.-07.08.1998, i samband med den store kongressen til International Organization for the Study of the Old Testament (IOSOT).

26.1.06

Milik (3)

I dag har The Independent en riktig god nekrolog over Qumran-forskeren J. T. Milik (av Felix Corley). Den får fint fram de sidene ved ham som gjør at jeg omtaler ham som det "mest innovative medlem" av utgivergruppen for Qumran-tekstene. Du får også del i noen av de mange anekdotene som går om mannen.

Se også nekrologen i Le Monde.

Bibliotekardebatt

På diskusjonsgruppa Biblioteknorge (tråden "Emner i skjønn") foregår det for tiden en debatt mellom bibliotekarer om hva slags "forbrukerinformasjon" som bør være tilgjengelig om bøker i bibliotekskatalogene. Kampen om Dødehavsrullene er benyttet som eksempel på at forlagenes "vaskesedler" ikke nødvendigvis er det beste alternativet, i et innlegg av Anders Ericson. I argumentasjonen henvises det både til May Grethe Lerums VG-anmeldelse og til min Klassekampen-kronikk.

(via Gunnar Haaland).

24.1.06

23.1.06

TeoBloggarar

Bibliobloggarar finst det fleire av i Noreg. Ein av dei er Arne Berge, som jamvel har lagt ut ein artikkel om "Dødehavsrullane". Arne er prest på Jæren og har mykje å skrive om på bloggen sin, mellom anna ei særleg interesse for bibelsk arkeologi. Elles er han ein gammal studie- og speidarkamerat.

Torrey Seland, Kåre Fuglseth og Philo of Alexandria Blog har eg alt nemnt. Men der er publiseringsspråket engelsk.

Qumran, Florida

I Orlando, Florida finner du ikke bare Disneyworld, men også temaparken The Holy Land Experience. Blant attraksjonene er også " a replica of the Dead Sea Qumran Caves where the Dead Sea Scrolls were discovered", forteller news-press.com.

Jeg blir litt svett av slike temaparker. En av årsakene er nok lesningen av Umberto Ecos reiseskildringer fra "hyperrealitetens rike" USA.

22.1.06

Milik

Le Monde inneholder i dag en nekrolog over Qumran-forskeren J. T. Milik, som døde 6. januar i år. Nekrologen er skrevet av Émile Puech, i mangt og mye Miliks arvtager. Puech er tilknyttet École Biblique et Archéologique Francaise i Jerusalem.

19.1.06

Nye fragmenter

En sjelden gang dukker det fortsatt opp nye funn av gamle håndskrifter fra Juda-ørkenen, enda omtrent hver eneste stein i området har vært snudd og hver hule undersøkt opptil atskillige ganger. I juli 2005 ble det kjent at en beduin et års tid tidligere hadde funnet to fragmenter av en gammel hebraisk tekst, det viste seg å handle om 3. Mosebok. Det eneste norske nettmedium jeg har funnet denne nyheten i er - spalten "Børspause" i Dagens Næringsliv (25.07.2005)!
Arkeologen Chanan Eshel møtte ifjor en beduin i ørkenen ved Dødehavet. Beduinen viste frem en 2000 år gammel skatt som ga arkeologen bakoversveis; en inskripsjon på to biter dyreskinn som stammet fra tredje Mosebok i Det gamle testamentet
Les mer.
Nyheten ble kjent 15. juli 2005, se f. eks. denne meldingen fra nyhetsbyrået AFP eller denne fra AP.

Hanan Eshel er en fremragende yngre israelsk arkeolog. Han har bl. a. foretatt nye utgravninger i nærheten av Qumran-ruinen. Fragmentene det handler om her, er yngre enn de fra Qumran, det dreier seg om funn fra Bar Kokba-opprørets tid (132-135 e. Kr.). Fragmentene ble innkjøpt av Eshel for 3000 US dollar, med midler bl. a. fra Bar Ilan-universitetet, der han er professor. Fragmentene ble deretter overlevert til israelske antikvariske myndigheter.

Eshel har publisert fragmentene i Meghillot 3 (2005), raskt og effektivt, sammen med to av studentene sine. Og så er alt vel?

Ikke helt. Tirsdag 1. november ble Hanan Eshel arrestert av israelsk politi, meldte en rekke medier, blant annet den israelske storavisen Ha'aretz. Nyheten slo ned som en bombe, Eshel er en høyt respektert forsker. Bakgrunnen for arrestasjonen var en anmeldelse fra de ovennevnte israelske antikvariske myndigheter, begrunnet i diverse uregelmessigheter og brudd på bestemmelsene om antikviteter i forbindelse med anskaffelsen av fragmentene. Eshels universitet leverte en skarp protest. En senere artikkel i Ha'aretz gir en mer utførlig framstilling av bakgrunnen for anklagen mot Eshel. Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at det foregår en maktkamp bak kulissene (kanskje et brukbart emne for nye konspirasjonsteorier, når en del gamle er lagt døde?).

Det var atskillige innlegg om saken i diskusjonsgruppen ANE (Ancient Near East, vertsinstitusjon: Oriental Institute, Universitetet i Chicago) i løpet av november måned. Dette er et spennende, kompetent og svært aktivt forum. Eshel har betydelig sympati. Siste ord er ikke sagt i denne saken.

17.1.06

VG

Og i VG søndag 15. januar har May Grethe Lerum anmeldt Kampen om Dødehavsrullene under overskriften "Resirkulert vås", og med terningkast 2. Anmeldelsen står i papirutgaven, ikke i nettutgaven. Men du kan lese den via sesam.no.

Klassekampen

I dag har jeg kronikken "Utgått på dato" på trykk i Klassekampen. I papiravisen, ikke i nettutgaven, KK legger ikke så mye stoff ut på nettet.

Tallmagi

Det står en god del riktige ting i Kampen om Dødehavsrullene, men boka inneholder også en rekke feil, unøyaktigheter og misforståelser. Jeg ser ingen grunn til å pirke på detaljer i en femten år gammel bok, den jobben har andre gjort før meg. Men én påstand er jeg nødt til å kommentere, fordi det norske forlaget (Bazar) fremdeles repeterer den i markedsføringen: "bortimot 75 prosent av de 800 hebraiske og arameiske manuskriptene" fra Qumran skal ha blitt "holdt hemmelig".

Påstanden var gal i 1991, å repetere den i 2006 er uærlig. Flere forskere har tatt for seg regnestykket som gav Baigent & Leigh svaret "75 % upublisert materiale", best og grundigst nylig avdøde Hartmut Stegemann i Die Essener, Qumran, Johannes der Täufer und Jesus (Freiburg: Herder, 1993), engelsk oversettelse: The Library of Qumran: On the Essenes, Qumran, John the Baptist, and Jesus (Leiden: Brill, 1998).

Det går fram av boka (på s. 66 i den norske utgaven)at Baigent & Leigh kun har lagt den ambisiøse bokserien med vitenskapelige edisjoner av Dødehavstekster, Discoveries in the Judaean Desert, til grunn for beregningene sine (at beregningene dessuten er lite generøse, er et poeng vi kan la ligge i denne sammenhengen). De har fullstendig oversett alle de tekstene som før 1991 var publisert i andre bøker, tidsskrifter, festskrifter og artikkelsamlinger. Her snakker vi om et svært høyt antall. Stegemann var kanskje den enkeltperson utenfor utgivergruppen som kjente hele materialet aller best. Han regnet ut at 80 % av tekstene fra Qumranbiblioteket var PUBLISERT før 1991.

Nå spørs det jo hvordan man teller. Men uansett står det fast at Baigent & Leigh feilinformerte grovt når de påsto at "mindre enn 25 % av tekstene" var offentliggjort på det tidspunktet boka kom ut. Og denne påstanden gjentas altså fremdeles.

Alternativet

Den andre hovedtesen i Kampen om Dødehavsrullene oppsummeres slik i den norske baksideteksten: "Dødehavsrullene har avdekket ny viten om kristendommens opprinnelse, og er en alternativ versjon av Det nye testamentet".

Michael Baigent og Richard Leigh lener seg her tungt på den amerikanske forskeren Robert Eisenman, som de benytter temmelig ukritisk.

Eisenman spilte en viktig rolle i den prosessen som til slutt resulterte i åpen tilgang til Qumran-fragmentene. Han har neppe fått den anerkjennelsen han fortjener for det.

Hans høyst særegne teorier om Qumran-materialets historiske sammenheng har heller ikke vunnet noen anerkjennelse. Men det er det gode grunner til.

Et viktig premiss for Eisenman er en sen datering av en del viktige Qumran-tekster. En nøkkelrolle spiller den berømte kommentaren til profeten Habakkuk i Det gamle testamente. I faglitteraturen omtales den gjerne som "Habakkuk-pesjeren" (pesjer/pesher er et hebraisk ord. Det betyr "tolkning" og benyttes som sjangerbetegnelse for en spesiell type bibelkommentar).

Denne kommentaren er uttrykk for ett bestemt religionspartis bibeltolkning. Både partiets leder(e) og sentrale motstandere omtales med spesielle "kodenavn" som "Den rette lærer" (også oversatt "Rettferdighetens lærer"), "Den onde prest", "Løgneren" osv. Det er en utbredt sport i Qumran-forskningen å forsøke å identifisere de historiske skikkelsene som disse kodenavnene eventuelt viser til. De fleste som har forsøkt, leser kommentaren i lys av hendelser og personer i hasmoneerdynastiets tid, de hundre årene fra 164-63 f. Kr., da det fantes en selvstendig jødisk stat på israelsk jord.

Ikke Eisenman. Han har funnet ut at "Den rette lærer" er identisk med den viktigste lederen i den eldste jødekristne menigheten: Jakob, Jesu bror, som opptrer i en birolle i Det nye testamente, særlig i Apostelgjerningene. "Løgneren" er apostelen Paulus.

Dessverre er en slik sendatering av Habakkuk-kommentaren helt usannsynlig. Dette er et av manuskriptene som har vært datert etter siste nytt i C 14-metoder. Alt tyder på at manuskriptet er skrevet i løpet av 1. århundre FØR Kristus. Det kan altså vanskelig dreie seg om en kristen tekst.

Et annen viktig element i Eisenmans teori er koblingen av nytestamentets Jakob og Qumran-rullenes "Rette lærer" og tilhengere til den selotiske bevegelse, som gjorde religiøst motivert (væpnet) motstand mod den romerke okkupasjonsmakten i provinsen Palestina. Det skal jeg la ligge her.

15.1.06

Konspirasjonen

Etter å ha sagt noe pent om Kampen om Dødehavsrullene (M. Baigent/R. Leigh), er det på tide å komme tilbake til hovedtesene. I dag: Konspirasjonsteorien.

Kjensgjerning 1: Gjennom det meste av 1960-, 1970- og 1980-tallet gikk publiseringen av Qumran-fragmentene SVÆRT langsomt. Den internasjonale forskergruppen på 6-8 personer som hadde fått ansvaret, oppfylte på ingen måte forpliktelsene sine. Likevel ble forskere utenfor gruppen, til og med svært kompetente sådanne, nektet innsyn i upublisert materiale.

Kjensgjerning 2: Flertallet i utgivergruppen var katolske geistlige knyttet til École Biblique et Archéologique i Jerusalem, en institusjon drevet av franske dominikanere.

Slutning: Bakom synger Vatikanet. Det er lagt lokk på informasjon om "Dødehavsrullene" fordi innholdet kan undergrave Kirkens tradisjonelle tro og lære.

Kommentar: Hadde det vært så vel. Da kunne en jo spore en slags - riktignok forfeilet og moralsk forkastelig - idealisme i bakgrunnen. De virkelige forklaringene er nok langt mer prosaiske og svært, svært sørgelige. Det handler om administrativ inkompetanse og sponsorstøtte som tørket ut - men først og fremst om en liten gruppe ærgjerrige akademikere som altfor lenge insisterte på enerett til å publisere "sitt" materiale.

I dag kan hvem som helst bla seg gjennom en oversettelse og gå på jakt etter hva det eventuelt skulle være Vatikanet fryktet sånn for. Du finner en oversikt i Bokhylla. Mest komplette er de engelske oversettelsene til García Martínez/Tigchelaar, Vermes og Wise/Abegg/Cook. HELT komplette er de ikke. Grunnen er ikke at enkelte tekster fremdeles er hemmelige. Den er at enkelte tekster er så dårlig bevart at du ikke kan lese noe annet enn enkeltbokstaver, et og annet ord hvis du er heldig. Med andre ord: Det er ikke stort å oversette.

Du kan godt lese den norske oversettelsen vår, den inneholder et bra utvalg tekster. Et enda større og bredere tekstutvalg finner du i den danske oversettelsen.

12.1.06

Qumran, USA

Den store Qumran-utstillinga "Discovering the Dead Sea Scrolls" blir vist ved Discovery Place i Charlotte, North Carolina 17. februar - 29. mai 2006, og deretter ved Pacific Science Center i Seattle, Washington 23. september 2006 - 7. januar 2007. For oss som ikkje har planar om å reise til USA i år, finst det virtuelle presentasjonar også av denne utstillinga, både frå Charlotte og frå Seattle.

Programmet i Charlotte inkluderer ei imponerande rekkje føredrag (klikk på "Distinguished Lecture Series") av leiande Qumran-forskarar. Dei ansvarlege i Seattle håpar på 250 000 tilskodarar i løpet av dei hundre dagane utstillinga er open, fortel Seattle Post-Intelligencer. Billettsalet er alt i gang begge stader.

Kvifor qumran.no bryr seg om å fortelje om ei utstilling på eit anna kontinent? Vel, det er svært sjeldan mogleg å sjå fragment frå Qumran-funna andre stader enn i det spesiallaga museet "Shrine of the Book" i Jerusalem. Ikkje berre er materialet svært verdifullt, det er også ekstremt skjørt og sensitivt for lys, temperatur og fuktgrad.

(Tipset om Seattle-utstillinga kjem frå PaleoJudaica.com)

9.1.06

In memoriam

PaleoJudaica.com melder at J. T. Milik (f. 1922) døde i Paris i går.

Den polskfødte tidligere dominikanerpater Milik var medlem av den internasjonale utgivergruppen for Dødehavsrullene helt fra starten. Kanskje var han gruppens mest innovative medlem. Hans bok The Books of Enoch: Aramaic Fragments of Qumran Cave 4 fra 1976 rager svært høyt på min private liste over de viktigste bibelvitenskapelige arbeider som er publisert i det 20. århundre, selv om den handler om en bok som ikke kom inn i andre bibler enn den etiopiske, den såkalte 1. Enoks bok.

Milik var også - det må innrømmes - en av hindringene for åpen og fri tilgang til Qumran-materialet. I mange år har det vært svært lite å høre fra ham. Milik forlot prestetjenesten, giftet seg og har i senere år vært bosatt i Frankrike.

Qumran, Paris

Om du skulle treffe til å vitje Paris før 30. april 2006, kan du visstnok sjå eit par ekte Dødehavsrull-fragment i den interessante utstillinga Torah, Bible, Coran: livres de parole i Bibliothèque Nationale de France. Om ikkje, kan du vitje den virtuelle versjonen av utstillinga. Her kan du mellom anna sjå eit fragment av 3. Mosebok i gammalhebraisk skrift, forutan fragment av Samuelsbøkene. Så vidt eg kan forstå, er dette fragment som er i bibliotekets eige.

(etter tips frå PaleoJudaica.com)

5.1.06

Kronikk

I dag har eg sendt ein kronikk til Klassekampen med utgangspunkt i Kampen om Dødehavsrullene Det vil ta nokre dagar før den kjem på trykk. Eg skal halde deg oppdatert.

3.1.06

Nettstudium

Det teologiske fakultetet ved Københavns universitet gjev i vårsemesteret 2006 tilbod om nettstudiet "Introduction to the Dead Sea Scrolls". Søknadsfristen gjekk dessverre ut 2. januar - men kan hende er det framleis lov å prøve seg? Kurset har engelsk som undervisningsspråk. Ansvarleg er adjunkt Søren Holst, PhD.

Nordisk nettverk

Nordic Netvork in Qumran Studies gjev deg oversikt over kva som finst av Qumran-forskning i dei nordiske landa. Det er meir enn du trur. Vevstaden er engelskspråkleg. Medlemmene kjem frå både Noreg, Sverige, Danmark og Finland.

Meghillot

Meghillot (hebraisk for "rullar") er ei israelsk årbok for Qumran-forskning. Hittil er det gjeve ut tre årgangar. Artiklane held eit høgt fagleg nivå, men er nokså spesialiserte og tekniske. Publiseringsspråket er hebraisk, men du kan lese engelske samandrag her.

Noe pent

Men før jeg går nærmere inn på hovedtesene i Kampen om Dødehavsrullene, skal jeg si noe pent om boka. Det er minst tre gode ting å si om den:

  1. Som et av mange bidrag i en intens offentlig debatt tidlig på 1990-tallet var The Dead Sea Scrolls Deception en medvirkende årsak til at ansvarlige myndigheter tok radikale grep og fikk fortgang i arbeidet med publisering av "Dødehavsrullene". Sentrale Qumran-forskere vil sikkert hevde at dette var en utvikling som alt var i gang på det tidspunktet boka kom ut, og at boka følgelig ikke spilte noen rolle fra eller til. Det første er riktig, kanskje det andre også, men det kan vi ikke vite. Boka kom nå engang ut, ble solgt i kjempeopplag og måtte tas hensyn til, så kontrafaktiske hypoteser om "hva som ville skjedd uansett" blir ikke så veldig interessante. Personlig mener jeg nok at mange andre aktører var viktigere enn Baigent og Leigh: Tidsskriftet Biblical Archaeology Review og redaktøren Hershel Shanks, for eksempel, eller de ellers høyst ulike forskerne Geza Vermes, Philip Davies, Robert Eisenman og Martin Abegg.

  2. The Dead Sea Scrolls Deception var et - riktignok temmelig utrert - innlegg i en viktig prinsipiell debatt om eiendomsrett til forskningsmateriale og -resultater. Den eneste lesergruppe som ubetinget fremdeles bør anbefales å lese denne boka i dag, femten år seinere, er akademikere som forlanger enerett til innsamlet forskningsmateriale over lang tid. Historiens Nemesis er operativ i akademia også, og det finnes nok en hel del som mener (om de ikke akkurat sier det høyt) at Baigent & Leigh var nettopp de demonene det internasjonale Qumran-utgiverteamet hadde gjort seg fortjent til.

  3. Endelig hadde boka den gode effekt at den fikk spesialistene til å sette seg ned og skrive begripelige bøker om emnet for en vid leserkrets. I løpet av årene 1992-1994 kom det ut minst fire slike, hvorav den dårligste (Otto Betz' og Rainer Riesners pamflett Jesus und Qumran) kom på norsk, en av de bedre (James VanderKams oversiktsbok The Dead Sea Scrolls Today) på dansk. Se Bokhylla for detaljer.

Oppsummeringen

Kampen om Dødehavsrullene av M. Baigent og R. Leigh kan oppsummeres i form av to hovedteser:

1. Når det har gått så tregt å få publisert de såkalte "Dødehavsrullene" ("Qumran-fragmentene" blant venner), skyldes det en katolsk konspirasjon.

2. Rullene er i realiteten "en alternativ versjon av Det nye testamentet", de er tekster fra en tidlig kristen gruppe.

Som min gamle musikklærer, salig Babben Lavik, ville sagt på sitt klingende bergensk: "Morsomt, men galt." Det var hennes faste kommentar til kreative forsøk på å synge fra bladet uten riktig å lykkes.

I bloggosfæren

går ting fort. PaleoJudaica.com har alt oppdaget qumran.no-bloggen her ute i periferien av internett og skjønt hva det handler om. Nei, jeg har ikke fortalt Jim det, han er imponerende oppdatert. Og nei, ordet "bloggosfæren" er ikke mitt påfunn.

2.1.06

Timing

Den første omtalen av Kampen om Dødehavsrullene (M. Baigent og R. Leigh; Oslo: Bazar, 2005) fra forlaget lød som følger:
I denne boken avslører Michael Baigent og Richard Leigh det de kaller ”det 20. århundrets største akademiske skandale”. Dødehavsrullene ble funnet i elleve huler nordvest for Dødehavet i perioden 1947 til 1965. Dette er historien om hvorfor bortimot 75 % av de 800 hebraiske og arameiske manuskriptene lenge ble holdt hemmelig og ennå ikke er gjort allment tilgjengelig. Gjennom intervjuer, historiske analyser og nærstudier av både publiserte og upubliserte tekster fra rullene, peker forfatterne på mulige grunner til drakampen mellom forskerne rundt Dødehavsrullene, som har avdekket ny viten om kristendommens opprinnelse, og er en alternativ versjon av Det Nye Testamentet
Omslagsteksten på boka har fått en liten presisering (som nå også er kommet med på Bokkildens bokomtale, riktignok [02.01.2006] uten at den opprinnelige teksten er fjernet):
... Her får du historien om hvorfor bortimot 75 prosent av de 800 hebraiske og arameiske manuskriptene lenge ble holdt hemmelig og først de siste ti årene gjort allment tilgjengelige. ...
Denne nødtørftige presiseringen avslører at timingen for den norske utgaven er den dårligst tenkelige.

Kampen om Dødehavsrullene handler om publiseringen av tekstene fra Qumran ved Dødehavet. I løpet av årene 1947-1956 oppdaget lokale beduiner og arkeologer fragmenter av nesten tusen gamle jødiske manuskripter i huler nær dette stedet. Manuskriptene var av religiøst innhold, og de ble datert til tiden omkring Kristi fødsel. Det vakte store forhåpninger om ny innsikt i en svært viktig fase av jødisk historie. I dette tidsrommet oppsto også Jesus-bevegelsen, som etter hvert kom til å fjerne seg fra sine jødiske røtter og bli en ny religion: Kristendommen. De best bevarte manuskriptene ble i løpet av kort tid publisert av amerikanske og israelske forskere. Deretter ble det nedsatt en internasjonal forskergruppe som fikk ansvar for å publisere resten av materialet. Gruppen gikk til verket i et for formålet innredet lokale, "The Scrollery" i Palestine Archaeological Museum i Jerusalem, men arbeidet viste seg å ta tid. Lang tid.

Fagmiljøene ventet utålmodig, utålmodigheten ble til irritasjon, en irritasjon som steg til et klimaks da førtiårsjubileet for funnet var passert og 1990-tallet nærmet seg uten at utgivergruppen på noen måte hadde oppfylt oppdraget sitt. Likevel ble andre kompetente forskere nektet innsyn i det upubliserte materialet. Anklagene om akademisk revirmarkering og administrativ inkompetanse var sterke og berettigede. Forklaringer som manglende sponsorstøtte, personellproblemer og krevende oppdrag utenom utgiverarbeidet ble ikke lenger akseptert.

Slik var klimaet da Baigent og Leigh i 1991 lanserte sin egen forklaringsmodell, i form av en svært salgbar konspirasjonsteori (mer om den senere). Boka The Dead Sea Scrolls Deception ble distribuert i eventyrlige opplag på mange språk, inkludert svensk og dansk, men altså ikke norsk. Ikke før nå.

Timingen for den norske utgaven er den dårligst mulige. I 1991 ble det internasjonale utgiverteamet reorganisert og radikalt utvidet, med den israelske professor Emanuel Tov som ny og effektiv leder. Sommeren 2005 utkom endelig det avsluttende bindet i serien "Discoveries in the Judaean Desert", og dermed er hele Qumran-materialet gjort tilgjengelig for hvem som helst (beklager, jeg glemte at Emile Puech fremdeles ikke har somlet seg til å gi ut et bind med arameiske fragmenter. Til gjengjeld har han og andre utgitt foreløpige utgaver av hele greia i tidsskriftartikler, så også dette materialet er tilgjengelig). Et halvt år etter dette presterer Bazar å gi ut Baigents og Leighs gamle skrift i en utgave som på ingen måte er oppdatert. Riktignok er boka utstyrt med "et nyskrevet etterord eksklusivt for den norske utgaven", men det er svært kortfattet og inneholder lite nytt. Leseren får intet innblikk i de siste femten årenes livlige forskningsaktivitet og debatt om funnene.

Den opprinnelige - og feilaktige - påstanden om at funnene "ennå ikke er gjort allment tilgjengelig" står pr. dato fremdeles å lese i Bokklubbens omtale av boka.
OPPDATERING, 03.01.2005: Men nå er det rettet her også.