Open Scrolls

Eit svært interessant initiativ til ein omfattande presentasjon av Qumran-materialet på verdsveven blir no teke av Peter Kirby. Det går under namnet Dead Sea Scrolls Online-The Open Scrolls Project. Sitat frå prosjektbeskrivelsen:

"The Dead Sea Scrolls are a body of writings of great interest, not only to dedicated scholars, but also to the public at large. The Open Scrolls project serves both the community of scholars and the general community by producing materials that are:

• Free.
  
• Include the critical text.
  
• Include a translation into English, and other languages as resources permit.
  
• Integrate with their favorite Bible software program or website, at no additional cost to the user.
  
• May be searched and displayed on OpenScrolls.org or other website."

Via Jeffrey Ball på g-megillot.

Ny forståelse

I Vårt Land 25. oktober svarte Fartein Valen-Sendstad på Torleif Elgvins innlegg i debatten om Qumran som keramikkfabrikk. Innlegget publiseres her i originalversjon, det er noe forkortet i avisen, og forfatteren takkes for velviljen. Etter dagens offentliggjøring av nye arkeologiske resultater, kan det vel tenkes at det kommer flere runder i debatten.

Ny forståelse av Qumran?


Først en takk til Torleif Elgvin for interessant svar (17.10.) på mitt innlegg (25.09) der jeg presenterte en radikal tegning av samfunnet og livet i Qumran: ikke noe kloster, men en keramikkfabrikk! Elgvin er en kapasitet på Qumran, fremfor alt på Dødehavsrullene. Han plasserer seg selv på den gamle posisjonen (paradigme): et esseisk klostersamfunn der den viktigste beskjeftigelsen var lesing, skriving og kopiering av bokruller.

Det er grovt sett to hovedretninger innen Qumranforskningen. Det er de som hevder at stedet var bebodd av esseere og at arkitekturen og den materielle kultur reflekterer deres religiøsitet og lovobservans. Stedet var slik sett enestående. Den andre gruppen kobler stedet fra rullene og hevder at Qumran var en bosetning integrert i den lokale kultur.
Uenigheten går på forholdet mellom arkeologi og tekst, ruinene og bokrullene. Skal en studere stedet som ethvert annet sted/samfunn og bestemme det ut fra analogier, eller skal en se på det som spesielt fordi det ligger så nær rullene med tekster som blant annet sier noe om et spesielt religiøst samfunn?

Analyser av gamle og nyere funn kan tyde på at Qumran ikke var et isolert samfunn med mange særtrekk. For det første, Qumran lå ikke isolert og øde, snarere tvert om. Sentrale veier krysset like ved og trafikken var rimelig stor (særlig fra 63 f.Kr. da romerne kom) mellom stadig flere bosetninger. Dernest er det ikke noe, så langt en i dag vet, som tyder på at innbyggerne praktiserte en bevisst isolasjonspolitikk og at de produserte en keramikk i samsvar med egne behov og krav til renhet (Bar-Natan, 2006). Keramikken i Qumran er påfallende lik den en har funnet i de omfattende utgravninger i Jeriko (1973-1987) og på andre steder i nærheten. Et tredje moment går på det en burde ha funnet (mer av) om det var et kloster der en skrev og kopierte en mengde store ruller. Men det er ikke funnet rester etter blant annet papir og fragmenter av skriftrull. Det en derimot har gravd fram er masse keramikk - og mye leire som ble ført med flomvann og avleiret i basseng. Et fjerde moment: Elgvin anfører til støtte for det gamle bildet at gravskikkene var spesielle for esseerne. Men det ser ikke ut til å stemme. For på østsiden av Dødehavet ved Qazone har en foretatt utgravninger og funnet en lignende gravskikk, der likene også ble lagt i sjakter orientert i retning nord-sør.

Det er en del som tyder på at bosetningen i Qumran var en integrert del av lokal handel, økonomi og kultur. Det er også verdt å notere at tilførselen av importerte varer i Jeriko og andre steder, som tok til fra år 20 f.Kr., også fant sted i begrenset omfang i Qumran (Bar-Natan, 2006). En levde kanskje ikke så asketisk sammenlignet med andre steder.

Men viser ikke de såkalte arkivkrukkene at det var en nær forbindelse mellom dødehavsrullene og samfunnet i Qumran? Laget man ikke disse i Qumran slik at en kunne gjemme og bevare rullene når romerne kom? Det er liten tvil om at noen av krukkene var produsert i Qumran. Noe annet er om det gir grunnlag for å hevde at alle kom fra Qumran og at rullene reflekterer samfunnets teologi og praksis. Produksjonen av arkivkrukker var vanlig i ?the Second Temple period?, særlig på Jeriko-sletten og Dødehavsregionen (Bar-Natan, 2006). Deres primære funksjon var å oppbevare skriftruller, men de kunne også brukes til lagring av andre varer. Det er interessant at flere av krukkene i hulene ikke var laget i Qumran, men i Jerusalem og Jeriko. Like interessant er den store likheten mellom arkivkrukkene i hulene og de en har funnet på Masada, datert til 66-73 e.Kr. Det åpner for å snevre inn dateringen av arkivkrukkene fra Qumran til nevnte periode (Bar-Natan, 2006). Når det i tillegg også er stor likhet mellom øvrige kar funnet i hulene og selot-samlingen av kar på Masada, så tyder det i alle fall på at bruken av hulene ble endret og intensivert under oppstanden. Enda mer utfordrende: Fører ikke disse keramikk-momentene til at det kan stilles spørsmål ved den påståtte eksklusive forbindelsen mellom arkivkrukkene, rullene og samfunnet i Qumran?

Yizhak Magens teori om keramikkfabrikken i Qumran, fremfor alt basert på funn gjort i 2004, vil bli møtt med kritikk. Den har imidlertid en viss forklaringsstyrke blant annet i forhold til de mange ikke-rituelle bassenger, samt den påfallende store mengde av leire og keramikk. Funnene viser vel også at det var en produksjon av keramikk i Qumran beregnet for omsetting og salg.

I dag er det kanskje flere spørsmål enn klare og sikre svar på hvorledes bosetningen og livet i Qumran var fra tidlig i det første århundret til 68 e.Kr. En venter spent på publiseringen av gammelt og nytt arkeologisk materiale, også på nye utgravninger. Det er kanskje ikke lenge til tiden med stor uenighet og forvirring blir avløst av en ny og klargjørende teori (paradigme). Men en ting er helt sikkert: Uansett hvordan samfunnet i Qumran var, Dødehavsrullene er der og de gir oss stadig mer og utfordrende informasjon om teologi og religiøs praksis i den tid Jesus vokste opp, levde og de første kristne formulerte det kristne budskap.

Fartein Valen-Sendstad

Donytt

Kan funn av latriner i Qumran kaste lys over spørsmålet om hva anlegget ble brukt til? Svaret er ja. Arkeologen James Tabor forklarer hvorfor i en bloggpost med tittelen "Breaking News on Qumran". Dette er ikke tull, dovanene til beboerne i Khirbet Qumran kan fortelle svært mye om dem. James Tabor (USA) og Joe Zias (Israel) er svært anerkjente arkeologer, og dette nye innspillet vil utvilsomt sette ny fart i debatten som for tiden går om Qumran som eventuell keramikkfabrikk. Tabor og Zias legger med dette et tungt lodd i vektskålen på "tradisjonell" side, altså for oppfatningen av Qumran som et anlegg bebodd av en religiøs gruppe med påfallende likheter til den som Josefus omtaler som "essenere".

Nordmenn i Qumran

Norske bloggarar som rapporterer om Qumran-besøk dei siste vekene:

• Arne Berge
  
• Fjelltun bibelskule

Hadde Golb rett?

Ein artikkel med tittelen "U. of C. professor may be right after all" har vore flittig sitert og kommentert på nettstader med interesse for Qumran og antikk jødedom dei siste dagane. Eg har ikkje registrert meg hos Chicago Tribune (orkar ikkje meir reklame-epost). Men no har Jim Davila gjeve eit raust resyme av innhaldet på PaleoJudaica.com.

Norman Golb er Chicago-professoren bak ein av dei meir interessante "alternative" Qumran-teoriane. Svært urettvis kortform: Qumran var eit militært anlegg, ikkje ein religiøs busetnad. Bokrullane i holer like ved har i utgangspunktet ingen ting med bygningane å gjere, det handlar om eit eller fleire store og verdifulle bibliotek frå Jerusalem som blei berga ut av byen og gøymt under den store jødiske oppstanden mot romarane på 60-talet etter Kristus. Denne berginga av ein nasjonalskatt i krigstid har eg gjerne samanlikna med aksjonen for å berge gullbehaldninga til Noregs Bank ut av landet under den tyske okkupasjonen.

Grunnen til at Golb på ny er blitt aktuell, er dei nye arkeologiske resultata som Fartein Valen-Sendstad og Torleif Elgvin nyleg har diskutert i Vårt Land (og på denne bloggen). Mitt syn er framleis: Det er vanskeleg å tenkje seg at rullane ikkje skulle ha noko med Qumran-bygningane å gjere. Når det er sagt: Ein må bort frå det tradisjonelle romantiske synet på Qumran som eit isolert klostersamfunn utan kontakt med omverda. Eg trur dei som budde i Qumran, høyrde til ei spesiell gruppe. Men eg trur òg at denne gruppa hadde medlemmer over heile Judea, og at dei stod i nær kontakt. For øvrig kan eg vise til den korte diskusjonen til Jim Davila, han seier mykje fornuftig.

Stavangerbesøk i Qumran

qumran.no kan presentere noe så sjeldent som en norsk Qumran-debatt. I Vårt Land i dag svarer førsteamanuensis, PhD Torleif Elgvin, Høgskolen i Staffeldtsgate, på Fartein Valen-Sendstads kronikk.

Stavangerbesøk i Qumran
Av Torleif Elgvin

Fartein Valen-Sendstad fra Universitetet i Stavanger formidler i sin kronikk 25. september nye tanker om ruinene i Qumran: Dette stedet ved Dødehavet var slett ikke noe senter for et tidlig jødisk 'klostersamfunn' slik man har antatt. Nei, sier han, ruinene er rester av en liten festning bygget av jødiske herskere rundt år 100 f.Kr. Festningen ble snart omgjort til en storstilt keramikkfabrikk. Han ser ingen forbindelse til Dødehavsrullene - rester av ni hundre bokruller som ble funnet like ved. Han tror at bokrullene ble etterlatt av jøder på flukt fra romerhæren.
Jeg har stor respekt for Valen-Sendstad som teolog og Israelskjenner. For et halvt år siden gav han oss en spennende innføring i Palestina på Jesu tid. Men jeg tror det har gått litt fort i svingene både for Valen-Sendstad og arkeologen Yizhaq Magen som er hans kilde. Det er for tidlig å rope ut at lærebøker må revideres.

De viktigste utgravningene i Qumran ble gjort av Roland de Vaux i årene 1951-56. De fleste forskere har siden hatt sympati for hans hovedkonklusjoner: Senteret hørte til den jødiske esseerbevegelsen i perioden 140 f.Kr.-68 e.Kr. Bokrullene som ble funnet i hulene like ved stammer herfra. Siden nesten bare voksne menn ble gravlagt på gravgården øst for ruinene, postulerte dominikanermunken de Vaux et tidlig jødisk 'klostersamfunn' i ørkenen. Lesning, skrivning og kopiering av bokruller sto sentralt i fellesskapet, som også drev med jordbruk og keramikk. de Vaux foreslo at den esseiske bosetningen ble grunnlagt rundt 140 f.Kr. og utvidet rundt år 100. Etter 1994 har flere israelske arkeologer fortsatt utgravningene i og rundt Qumran.
Hva tjente bosetningen i Qumran til? Etter 1990 har vi fått flere nye forslag på bordet: 1) En av flere militære utposter som de jødiske makkabeerfyrster anla langs grensene mot øst; 2) en luksuriøs villa; 3) sentrum for en stor landbrukseiendom (for henholdsvis daddel- eller balsamdyrking); 4) karavanestasjon, og nå kan vi legge til; 5) keramikkfabrikk.

Forkjemperne for de alternative hypotesene har ett felles kjennetegn: Ingen har detaljkjennskap til Dødehavsrullene. I dag har vi bare tre arkeologer som samtidig er fremragende kjennere av disse skriftene: Amerikaneren Jodi Magness og israelerne Hanan Eshel og Magen Broshi. Alle tre støtter de Vaux's hovedkonklusjoner. En av dem, Jodi Magness, har forfattet den beste ABC til dette materialet (The Archaeology of Qumran and the Dead Sea Scrolls, 2002).

Hva kan vi vite om denne bosetningens tidlige historie og karakter? En sammenligning mellom keramikk fra Qumran og parallelle funn i Jeriko viser nå at Qumran ble grunnlagt mellom 100 og 90 f.Kr. (Bar-Nathan 2006). Det er fortsatt uvisst hvilket formål bosetningen da tjente. Den kan ha vært en militær utpost for det jødiske makkabeerriket (som Valen-Sendstad hevder). Alternativt kan den ha vært et esseisk sentrum eller en jordbrukskoloni forbundet med en daddelplantasje 3 km mot sør.
Men det er fortsatt gode argumenter for at Qumran senest fra Herodes' tid av var relatert til de gammeltroende esseerne. Skriftsamlingen i hulene reflekterer en trang jødisk gruppering som kalte seg 'Samfunnet', og som antagelig var en gren av esseerbevegelsen.

Det er seks gode grunner for å anta en nær relasjon mellom et religiøst preget fellesskap som holdt hus i Qumran og boksamlingen funnet i hulene:
1) Terrenget her er trangt og bratt. Seks av de elleve hulene med bokruller ligger rett syd for ruinene. Man var nødt til å gå gjennom bosetningen for å komme til disse hulene. Det gjelder også hule 4 som inneholdt rester av mer enn fem hundre bokruller.
2) Eshel og Broshi har under sine utgravninger funnet spor av gamle veltråkkede stier som ledet nordover fra bosetningen til andre huler og teltplasser i nærheten. Disse stiene gir ingen mening i Magens 'flyktningeteori'.
3) Hovedgravgården inneholder mer enn tusen graver med en spesiell gravleggingsmåte som kan være religiøst motivert. Vi aner et religiøst samfunn bak dette, ikke arbeidsstokken i en keramikkfabrikk.
4) Bar-Nathan har påvist at under det første jødiske opprør (årene 66-70) ble det produsert en type arkiv-krukker, spesialdesignet for å lagre bokruller. Kan det tyde på at keramikkarbeiderne var spesielt boklig anlagt?
5) Tredjeparten av bokrullene er skrevet i en 'skriver-skole' med spesielle særtrekk. Her finner man også de skriftene som reflekterer 'Samfunnet's organisasjon og bibelutleggelse. Boksamlingen har altså en tydelig religiøs tendens, den er neppe en tilfeldig samling reiselitteratur.
6) Den romerske forfatter Plinius den eldre lokaliserer 'esseerne' nettopp til nordvestbredden av Dødehavet, mellom Jeriko og Ein Gedi. Dette skriver han få år etter at romerske styrker inntok Qumran i 68 e.Kr. I terrenget her er stedet Qumran den eneste mulige kandidat til et slikt esseisk senter.

Valen-Sendstad er upresis når han sier, "den ledende israelske sjefsarkeolog over Vestbredden, Yizhaq Magen, har ledet utgravningene i Qumran fra 1993 til 2004." Magen og hans medarbeider Yuval Peleg er blant de arkeologer som har gjennomført utgravninger her i disse årene, men det har også Broshi og Eshel.

Magen og Peleg hevder at festningen snart ble omgjort til keramikkfabrikk. Man oppdaget nemlig at vannet som ble samlet opp i Qumran inneholdt leirmasse som egnet seg svært godt for keramikkproduksjon i stor skala. På epost repliserer Hanan Eshel at teorien virker søkt: Jordsmonnet i Qumran inneholder ikke leire. Og leire kunne man finne i store kvanta annetsteds i Judea. Leiren som ble anvendt av krukkemakerne i Qumran er vitenskapelig analysert: Den ble fraktet dit fra andre steder, også fra Jerusalem. I det karrige Qumran ville brensel til keramikkproduksjon i stor stil være et problem. Hvis Magen har rett i at leiren fra vannanleggene i Qumran var spesielt egnet til keramikk, ville det være langt enklere å frakte leiren til palmestaden Jeriko og anlegge fabrikken der. I Jeriko fantes brensel og arbeidskraft i rikt mål.

Magen og Valen-Sendstad påpeker med rette at Qumran ikke hadde kapasitet til å forsørge to hundre esseiske menn over lang tid. Men flere av oss fra den gamle skole har anslått antall beboere til 50-70. Om bosetningen var esseisk, var den neppe senter for esseerbevegelsen eller avleggeren Samfunnet. Om stedet kun hadde 20-30 innbyggere (Magens anslag), kunne de likefullt være esseere.

De ni hundre bokrullene som ble funnet i hulene ved Qumran gir Magen og Peleg et forklaringsproblem. Deres tese er at en flyktningestrøm fra ulike byer i Judea passerte Qumran rundt år 68-70 med bokruller i bagasjen. Under overnatting i hulene ved Qumran fant de ut at de ville legge bokrullene igjen. Noen la de forsiktig i krukker fra den forlatte keramikkfabrikken, andre la de skjødesløst igjen i sine nattelosji før de dro videre med båt over Dødehavet. Og i flyktningenes bagasje var det også bøker fra esseiske grupper og synagoger.

Det er mye spennende i deres utgravningsanalyser, men her halter det. Hvis flyktningene hadde tatt bryet med å ta med seg bokruller, hvorfor skulle de legge dem igjen i store mengder akkurat i Qumran? Det måtte da være enklere å gjemme dem nær landsbyene de kom fra før de flyktet. Magen og Peleg avviser at de sylindriske krukkene ble laget for bokruller. Men keramikk-eksperten Bar-Nathan argumenter for at disse krukkene var laget nettopp for dette formålet: De hadde løst lokk som ikke sluttet tett, ulik krukker som er laget for å lagre mat. Åpningen var dessuten så stor at en kunne tre en hånd igjennom for å hente opp det som var i den. Krukker for mat eller vin har derimot en liten åpning man kan helle ut av.

To av hulene med bokruller var murt igjen av kamuflasjehensyn. Da melder spørsmålet seg: Hvorfor tok travle og redde flyktninger seg tid til å mure disse hulene grundig igjen? Hvorfor hastet de ikke ned til havnen som lå bare fem km mot syd, der de lettere kunne slippe unna romerhæren. Videre var to av hulene (som vi kaller hule 4 og 6) svært vanskelig tilgjengelige. Man måtte bruke taustige for å komme ned i dem. Ikke noe naturlig nattelosji for flyktninger!

Vi er ikke i mål med utforskningen av stedet Qumran. Det gjenstår mye i arbeidet med å publisere de Vaux's utgravninger fra 50-årene. Hans etterfølgere, dominikanerne ved Ecole Biblique i Jerusalem, har dessverre ikke tatt initiativ for å knytte jødiske arkeologer som Hanan Eshel og Jodi Magness til dette publiseringsarbeidet. Ett lyspunkt er at de nå har gitt den fremste israelske eksperten på keramikk fra denne perioden i nabobyen Jeriko, tilgang til keramikken som de Vaux grov frem. Nettopp Rachel Bar-Nathans ferske forskningsbidrag er kanskje det viktigste i det siste samlebindet om arkeologien fra Qumran, der vi også finner artikkelen til Magen og Peleg, de forskerne Valen-Sendstad støtter seg på.

Uansett hva arkeologene konkluderer med: Dødehavstekstene forblir en uvurderlig kilde til å forstå den mangefasetterte jødedom frem til nytestamentlig tid.

Torleif Elgvin er førsteamanuensis ved Høgskolen i Staffeldtsgate. Han er medlem av det internasjonale teamet som har publisert Dødehavsrullene, og ledet utgivelsen av tekstene på norsk, Dødehavsrullene (Bokklubbene, 2004).

'Kloster' eller fabrikk?

Nedenfor kan du lese den første drøftingen på norsk av teorien om Qumran som keramikk-fabrikk. Forfatter er førsteamanuensis, dr. theol. Fartein Valen-Sendstad, Universitetet i Stavanger. En litt bearbeidet versjon er publisert som kronikk i Vårt Land (bare på papir, ikke på nett) 25. september 2006.

Qumran - 'kloster' eller fabrikk?
Av Fartein Valen-Sendstad

Sensasjonelle funn
Hvem har ikke hørt om dødehavsrullene, som er to tusen år gamle og samlet utgjør et stort bibliotek? Det rommer blant annet - alle skrifter i Det gamle testamente med unntak av Esters bok. Rullene ble oppdaget for 60 år tilbake i noen huler ikke langt fra Dødehavet. En beduin skal ha kastet en stein ned i ei hule. Steinen traff noe som ga klirrelyder. Noe ble knust. Beduinen gikk inn og krøp ned. Nede i hulen fant han skrifter lagret i store leirkrukker. Denne første steinen utløste en rekke 'steinras'. Mange fór ut i det ville og dramatiske ørkenlandskapet på jakt etter nye funn. Politikere på øverste plan engasjerte seg for å få hånd om de etter hvert så kjente skriftene. Millioner av dollar ble lagt på bordet, og skrifter skiftet eiere. Også forskere kom på banen. Her var mye å ta fatt i, utrolig mye unikt materiale som kunne fortelle oss om slik folk tenkte, trodde og levde rundt Jesu tid.

Et klosterlignende samfunn ute i ødemarken(?)
Det gikk ikke lenge før en også oppdaget ruiner og rester etter et samfunn ikke langt fra de nederste hulene. Den kjente bibelforskeren Roland de Vaux ledet utgravningene fra 1949 til 1958. Han mente tidlig at ruinene hadde vært brukt og bebodd av en jødisk sekt. Her var en rekke vanninnretninger med kanaler som ledet vann fra dalfører og høyder ovenfor til flere mindre og større basseng. Disse ble brukt til religiøse renselser. Det ble også funnet en spisesal (refektorium) der en satt på rekke og råd og inntok felles måltid.

Like ved spisesalen gravde en fram et skriverom (scriptorium). I dette langstrakte rommet satt menn, mente man, og skrev på ruller, også de som ble funnet i hullene vest for Qumran. Med andre ord, de som bodde i Qumran, var skriftlærde og ivrig opptatt med å ivareta og anvende gammeltestamentlige og andre religiøse skrifter. R. de Vaux var overbevist om at mennene i dette klosterlignende samfunn var esseere. Dét var en streng, kanskje den strengeste og minst kompromissløs religiøse gruppering blant jødene på Jesu tid. Det er vanlig å snakke om fire grupperinger; saddukeerne (de rike og aristokratene, fremfor alt i Jerusalem), fariseerne, selotene (motstandsfolk) og esseerne. Der ute i det ensomme og tøffe ørkenlandskap hadde esseerne sitt hovedkvarter. I ensomheten kunne de konsentrere seg om den rene gudstjeneste.

Livet i dette 'kloster' var strengt og nøye regulert. Opptakskravene var harde med en lang prøvetid. En måtte gi fra seg alt en eide. Det var også mange regler. Brudd på alle regler ble hardt straffet. Dagsrytmen var fast og klar. Ved soloppgang kom mennene sammen til bønn. Så arbeidet de, mange ute på markene, andre i skriverommet. Før de gikk inn til felles middag, vasket de seg i kaldt vann og tok på seg hvite klær. De spiste ikke mer en det som trengtes for å dekke matbehovet. Samtalen var ordnet. I tur og orden grep de ordet, men bare én snakket om gangen. Neste felles måltid var ved kveldstid etter andre arbeidsøkt.

Esseerne var skeptiske til tempelet i Jerusalem og det som skjedde der. De så fram til en ny tid med andre overprester og en ny tempeltjeneste, imens forberedte de seg i ødemarken. Der ute gjorde de det som de mente profeter og blant andre Jesaja hadde sagt noe om (sju hundre år tidligere) da han forkynte at det skulle ryddes en vei for Gud gjennom ørkenen (Jes 40,3).
Roland de Vaux fant rundt 1200 mannlige enkeltgraver. Det viser at det kanskje ikke var kvinner og barn der ute - og at de fleste var menn og levde i sølibat.

Var døperen Johannes medlem - og Jesus innom?
Mange har fulgt opp med en rekke omstridte, mer eller mindre fantasifulle teorier om hvem som kan ha levd i kortere og lengre tid i dette klosterlignende samfunnet - og hva biblioteket der nede egentlig rommet. Døperen Johannes skal ha vært innom, kanskje også på et lengre opphold. I filmen om esseersamfunnet som vises i Qumranmuseet i dag, er en inne på det. Hva da med Jesus? Han hadde vært en disippel av døperen - og reist flere ganger opp til Jerusalem. Veien gikk ikke lengre fra 'klosteret' enn at han kunne skimte vakttårnet i Qumran. Det er derfor rimelig at Jesus besøkte 'klosteret'. Enkelte journalister har slått på stortromma og sagt at blant skriftene fra hulene nede ved Qumran er det noen som ennå ikke er offentliggjort. Grunnen skal være at de kompromitterer Jesus og hele kristendommen.

For turister og andre er en guidet tur til Qumran en eksotisk opplevelse. En står og formelig ser inn i livet slik det var den gang. Det mest imponerende er det enorme biblioteket og den kunnskap og tankene som samfunnet hadde. Grunnen til skriftrullene ble funnet i de vanskelig tilgjengelige hulene, var at romerne i år 67 e.Kr. kom for å slå ned den jødiske oppstand. Esseerne gjemte derfor rullene slik at de kunne hente dem fram etter at krigen var over.

Det var ikke et 'kloster', men en keramikkfabrikk!
De viktigste trekk i denne tegning av samfunnet og livet der nede ved Dødehavet har siden 1950-tallet nærmest vært en ubestridt sannhet. Nå er dette i ferd med å endre seg. Den ledende israelske sjefsarkeolog over Vestbredden Yizhak Magen, som har ledet utgravningene i Qumran fra 1993 til 2004, offentliggjør nå sine resultater og tegner et helt nytt bilde. Han er klar på at klosterbildet egentlig er en frihånds tegning.

For det første, det klassiske bildet har liten støtte i det omfattende arkeologiske materiale en har gravd fram i Qumran. Dernest - og det er det viktigste - når en setter sammen og leser det en har funnet, forsvinner grunnlaget for klostertegningen. Det var ikke noe esseersamfunn i Qumran, men en keramikkfabrikk der det bodde og arbeidet rundt 20, maksimalt 30 mann. Vannet i området rommet rikelig med leire. Veldige mengder flomvann og regnvann fra nærområder og dalfører ble ledet inn i større og mindre reservoarer der leiren etter hvert samlet seg på bunnen. Det dreier seg om store mengder. Magen anslår samlet mengde for den aktuelle perioden til å være rundt 6 eller 7 tonn; med andre ord nok til å produsere titusener av kar.

Det avanserte system for samling og oppbevaring av vann tjente (altså) ikke religiøs renselse. De fleste bassenger og reservoarer tilfredstilte heller ikke jødenes krav til rituelle bad. Vannet måtte renne naturlig og enten være regnvann eller kildevann. Det kunne ikke bli fraktet av menneskehender eller mekanisk utstyr. Konsekvensen blir at tilnærmet alle basseng i Qumran ikke kunne være rituelle bad. Bare et par mindre basseng ser ut til å tilfredsstille kravene og ble brukt som miqweh (rituelle bad).

Keramikkproduksjonen underbygges også av en rekke funn som rester etter ovner - og framfor alt av 'tens of thousands of clay fragments found at the site'. De ca 1500 mynter en har funnet viser også at det har vært handlet og omsatt. Hovedproduksjonen var keramikk. Det er også funn som tyder på at en også leverte dadler og daddelhonning. Noe annet var det ikke mulig å dyrke nær Qumran, grunnet lite vann. Hasmoneerne, som var jødiske herskere fra 163 til romerne kom i 63 f.Kr., valgte rundt år 100 f.Kr. å bygge vakttårn og villa på dette stedet av militærstrategiske grunner og på grunn av tilgangen på vann. En kan også legge til at Qumran ligger på en høyde som er rimelig trygg sett i forhold til oversvømmelser og rasfarer i regntiden. Fra høyden og tårnet kunne en holde øye med østsiden og mulig angrep derfra, samtidig kontrollere og sikre trafikken på Dødehavet. Først etter noen tiår - og en hadde oppdaget tilførselen av leire - begynte en å produsere keramikk.

Om ikke like viktig, så betydningsfullt nok; en har ikke gjort funn som underbygger den enorme skriveaktiviteten som må ha foregått om skriftrullene ble skrevet der. Det er ikke gravd fram papir (papyrus eller skinn) klargjort for skriving, heller ikke ett fragment av en skriftrull.

Hva med spisesalen? Det finnes, ifølge Yzhak Magen, ikke noe som underbygger at det var et rom der mange menn hadde felles måltid. Noe slikt ville ha krevd enormt mange ovner; rundt 30 for hvert måltid til cirka 200 menn. De fleste klostertegninger opererer med rundt 200 menn. Det en har funnet er rester etter noen få ovner til det bruk.

Men hva da med de mange skriftrullene i hulene nær ved og litt lengre fra Qumran? De har ingen forbindelse til folkene i fabrikken der, sier Magen. De kommer fra jøder i Judea og lenger sør. Disse flyktet for romerne og tok med seg viktige eiendeler som penger, dokumenter og bøker. Etter hvert kom de nedover mot Qumran som ikke lå på et øde sted den gang, men nær viktige veier. For å komme videre sørover måtte de ta båt. Havnen lå et stykke nedenfor og båten førte til Ein Gedi, Masada, lenger sørover eller østover til den andre siden av Dødehavet. Skriftrullene ble derfor lagt i krukker, som sikkert ble hentet i keramikkfabrikken, og deretter gjemt i hulene hvor flyktningene overnattet på veien bort fra den romerske krigsmaskin.

Det er ikke ofte en leser forskningslitteratur som ryster gamle sannheter og gjør at en fryser på ryggen. Neste gang jeg står overfor ruinene i Qumran eller når bilder derfra ruller over skjermen, må jeg klype meg i armen. Det nye bildet (som også er en hypotese/teori som må bekreftes videre) innebærer at det må rives noen konstruksjoner og at det legges noen nye steiner til bildet av slik livet var i Palestina på Jesu tid. Det er også mange avsnitt eller kapitler i lærebøker brukt innen studiet av 'kristendom, religion og livssyn' (krl) og teologi som må strykes eller omarbeides.

Fartein Valen-Sendstad

Fotogalleri

The Seattle Times har eit flott galleri med bilete av fragment og gjenstandar frå Qumran, i samband med utstillinga "Discovering the Dead Sea Scrolls", som no flyttar til Seattle.

Via PaleoJudaica.com

Qumran utan rullar

Qumran var ein keramikk-fabrikk. Skriftrullane som er funne i holer i nærleiken, "Dødehavsrullane", har ingenting med Qumran-anlegget å gjere. Dette hevdar dei israelske arkeologane Yitzhaq Magen og Yuval Peleg, ifølgje Biblical Archaeology Review og New York Times (15.08.2006). Det er all grunn til å vurdere teorien seriøst, Magen er ein velrenommert israelsk arkeolog. Desse to er ikkje dei einaste som har prøvd å løyse bandet mellom skriftrullane og Qumran-anlegget dei seinare åra. Personleg har eg framleis vanskeleg for å tenkje meg at rullane er utan samband med ruinen. Dei næraste gøymestadene ligg slik til at ein må gå gjennom ruinen for å kome dit, og framleis er funnet av blekkhus i Qumran-ruinen eit sterkt indisium for skriftleg aktivitet på staden.

Den lærde diskusjonen er alt i gang, på diskusjonsgrupper som g-megillot (lukka forum). Eg er spent på kva som kan kome ut av dette.

Følg med på PaleoJudaica.com, Jim Davila er betre med oppdateringar enn eg er (sjå her og her).

John C. Trever (1915-2006)

Laurdag 29. april døydde John C. Trever.

Trever hadde ei heilt spesiell rolle i Qumran-forskingas aller første kapittel: Det var han som under svært vanskelege forhold tok dei første fotografia av skriftrullane som i februar 1948 dumpa inn på American School of Oriental Research i Jerusalem. Trever var den lengstlevande utgjevaren av pionerpublikasjonen The Dead Sea Scrolls of St. Mark's Monastery (1951), som han var ansvarleg for saman med Millar Burrows og William Brownlee, førsteutgåva av den store Jesajarullen 1QIsa a, av Disiplinrullen 1QS og av Habakkuk-kommentaren 1QpHab. Denne publikasjonen, saman med Trevers eiga The Dead Sea Scrolls: A Personal Account (1965/1977) er mellom klenodia i mitt personlege Qumran-bibliotek.

Meldinga om dødsfallet er formidla både via e-postlista Megillot og på PaleoJudaica.com.

Oppdatering, 02.05.2006: Og no kjem nekrologane. Den frå Associated Press er attgjeven mellom anna på HeraldTribune.com. Sonen fortel (og alt han seier, er sant):

it was by chance that his father was in Jerusalem doing unrelated research when Father Boutros Sowmy brought several scrolls to the American School of Oriental Research in February 1948 that were said to have been found in a cave the year before by a Bedouin shepherd.

Trever was experienced in photographing ancient scrolls and quickly took pictures of the finds. He had immediately recognized a similarity between the scrolls' script and that of the Nash Papyrus, at the time the oldest known biblical manuscript.

He is credited as being the first American scholar to come in contact with the scrolls in the James VanderKam and Peter Flint book "The Meaning of the Dead Sea Scrolls: Their Significance For Understanding the Bible, Judaism, Jesus, and Christianity."

His photos continue to appear widely in books and articles on them.

04.05.2006: Nekrolog i Los Angeles Times. Via PaleoJudaica.com.

Påske

I kveld begynner den jødiske påskefeiringen. Qumran.no ønsker jøder og kristne av alle farger en god påskefest.

Vann

Biblical Archaeology Review har bilder som dokumenterer hvordan det avanserte vannsystemet i Qumran fremdeles virker - etter styrtregn i Juda ørken for to dager siden, 2. april. Wadi er et arabisk ord (det tilsvarende hebraiske er nachal) som betegner et elvegjel som er tørt det meste av året, men som fører vann noen få ganger i regntiden. Et avansert system av vannledninger samlet opp vann etter slike regnskyll og førte det inn i sisterner i Qumran-ruinen. Du kan lese mer om dette her. Bildene i BAR har jeg aldri sett maken til, de er unike.

Virtual reality

The Qumran Virtual Reality Project har qumran.no aldri hørt om før. Det skal presenteres og diskuteres på et møte ved University of California Los Angeles torsdag 30. mars. Med professor William (Bill) Schniedewind som ankermann skulle det faglige nivået være sikret. Så får vi se hva fantasien og teknikken kan bidra med. Blir dette et virtuelt museum? Eller kan det ligge an til noen kule dataspill?

Mishkan

Denne uka lå et fint nummer av tidsskriftet Mishkan i posthylla mi. Nr. 44 (2005) er et temanummer om "The Qumran Scrolls and the Jewish Gospel" Det er hefteredaktør Torleif Elgvin som har vært innom med en hygglig hilsen. Mishkan er et teologisk tidsskrift utgitt av Caspari Center i Jerusalem, en institusjon den danske og den norske Israelsmisjonen har betydelige aksjer i. Publiseringsspråket er engelsk. Her er interessante bidrag fra en rekke tunge internasjonale navn i Qumran-forskningen. Hyggelig er det at også skandinaviske forskere markerer seg.

Jeg vil særlig gjøre oppmerksom på svenske Håkan Ulfgards artikkel "The Songs of the Sabbath Sacrifice and the Heavenly Scene of the Book of Revelation". Sabbatsoffersangene fra Qumran er en samling poetiske tekster med nesten suggererende kraft, kanskje kan de oppfattes som liturgier for en mystikers oppstigning til himmelen? Ulfgards kobling til himmelvisjonene i Johannes' Åpenbaring er høyst interessant. Her har Qumran-funnene gjort det mulig å tenke nytt om forholdet mellom apokalyptikk og mystikk.

Gabriel

I dag er det erkeengelen Gabriel og hans englekolleger som står i fokus i Terje Nordbys "Mytekalender" på NRK P2. Programmet gjør visitter både i Enok-litteraturen og i andre deler av Qumran-biblioteket. "Mytekalenderen" spenner over et overmåte vidt religionshistorisk register, og jeg er imponert både over formidlingen og påliteligheten (når jeg en sjelden gang har anledning til å mene noe om det siste, som i dag). Programmet gikk kl. 06.50 i morges, det kommer i reprise kl. 12.50, og rekker du det ikke da heller, har du tre uker til å høre det på nettradio.

Myntfunn

Nytt funn i holer nær Dødehavet, denne gongen ni sølvmyntar frå tida for Bar Kokhba-opprøret (132-135 e. Kr.). Det er Netscape News som formidlar denne meldinga frå nyhendebyrået AP, med ein kommentar frå arkeologen Hanan Eshel.

Dette er ei fin påminning om at Qumran-ruinen ikkje er den einaste staden for arkeologiske funn i den såkalla "Juda ørken", som slett ikkje er så aude som namnet kan gje inntrykk av. Det er gjort funn som kan daterast frå jernalderen og frametter, og fleire funnstader har tilknyting til Bar Kokhba-oppstanden. Opprørsleiaren Simon ben Koziba, også kalla Bar Kokhba - "Stjernesonen" - blei proklamert som messiansk konge av rabbi Akiba. Det finst fleire historiske dokument som kastar lys over han, det er til og med funne brev han sjølv har skrive. Bar Kokhba gjev også eit interessant høve til å studere mytedanninga kring ein messiansk figur - like til den moderne israelske nasjonalmyten. Ei av dei mest inspirerande fagbøker eg har lese, Yael Zerubavel, Recovered roots: Collective memory and the making of Israeli national tradition (1995), nyttar Bar Kokhba-tradisjonane som gjennomgåande eksempel.

Omfanget og forløpet av opprøret er det ikkje mogleg å danne seg noko heilt klart bilete av. Men det skal ha enda med eit blodig nederlag.

Denne saka minner meg om at eg vel ikkje har skrive noko på qumran.no om myntfunna i Qumran-ruinen. Det er funne ein heil del myntar der, også frå desse åra. Ifølgje Ferdinand Rohrhisch sin Qumran-database (som visst dessverre ikkje blir oppdatert meir) handlar det om seks stykke. Den forlatne Qumran-ruinen blei tydelegvis brukt som motstandsreir under denne oppstanden. Myntane som no er funne, kjem kan hende frå ein liknande gøymestad for opprørarar. Det fanst fleire slike i "Juda ørken".

Som så ofte elles, eg er blitt merksam på denne meldinga via Jim Davilas PaleoJudaica.com, stadig ei framifrå kjelde for den som vil orientere seg om nyhende med tilknyting til jødedommen i antikken.
Oppdatering, 06.03.06: Ein skal alltid sjekke datoen på eit produkt (Netscape News-meldinga var udatert). Myntfunnet er ikkje riktig så nytt, det blei gjort for tre år sidan i nærleiken av En Gedi ved Dødehavet. Sjå Jim Davilas oppdatering.

Jøden Jesus

"Tverrfaglig forskning gir et tydeligere bilde av Jesus som jøde, og sier oss mer om samtiden hans. Det kan åpne for dypere forståelse av så vel det han sa som det han gjorde." Du må lese et stykke videre før du skjønner at denne ingressen i dagens Vårt Land innleder et intervju med Fartein Valen-Senstad om hans bok Palestina på Jesu tid.

Qumran, India

Kolkata (= Calcutta)-baserte The Telegraph presenterer utstillingen "Israel - Archaeology from the air". Det dreier seg om flyfotografier av arkeologiske funnsteder, bl. a. Qumran. Utstillingen har vart fra 24. til 27. februar, så den er i skrivende stund i ferd med å avsluttes.

Konspirasjoner for alle

Oslopuls.no melder at Kjetters Kjeller har passert DaVincikode-stadiet. Der i gården tar man skrittet videre,

slår fast at "Da Vinci-koden" ikke er en dokumentarroman, og retter i stedet søkelyset mot de mystiske Dødehavsrullene.

De har fått forfatteren Bjørn Are Davidsen til å komme å fortelle om kirkelige konspirasjonsteorier på høyt nivå. Davidsen har blant annet skrevet boken " Da Vinci dekodet", som er utgitt på Lunde forlag.

. Dette foregår 3. mars. Videre meldes det bl. a.:

Dødehavsrullene beviser at virkeligheten kan være like spennende som all verdens fantasi. I 1947 ble det nemlig funnet en rekke skriftfragmenter ved Dødehavet. Noen av rullene inneholdt bibeltekster som var over 1000 år eldre enn de man hadde.
...
I tillegg til de talte ord blir det også platesnurring med Kjetters Kjellers faste stab.

Stedet er SubScene og dørene åpner kl 19.00. Det er fri aldersgrense, så det blir derfor ingen alkoholservering. Kjelleren lover dog både is og brus, kaker og kaffe. Inngangsbilletten koster 50,- kroner.

Jerusalem-modellen

Arne Berge melder:

The Holyland Model er ein stor modell (målestokk 1:50) som viser koss ein tenkjer seg at Jerusalem såg ut før byen blei øydelagt av romarane i år 70. Det vil også seia at modellen dekkjer den tidsperioden som Det nye testamentet skildrar, og den er derfor interessant for alle som reiser til Jerusalem for å læra meir om Jesu liv. ... Modellen ligg ved Holyland Hotel i utkanten av Jerusalem. Nå blir det meldt at modellen skal flyttast til området ved The Shrine of the Book på Israel Museum.

Eg tar dette førebels som ei ubekrefta melding. Eg har saka frå eit oppslag på Porten til Midt-Østen som igjen byggjer på ein artikkel i den israelske avisa Haaretz. På modellen si nettside er flyttinga ikkje nemnt.

Veldig interessant. Eg støttar varmt anbefalinga til Arne (sjå innom posten hans for mange fine peikarar). Jim Davila har sitert den aktuelle Ha'aretz-artikkelen på PaleoJudaica.com.

Nye knappar

Du har kan hende lagt merke til dei alt, ute i margen på sida, men her kjem forklaringa.

Vanlegvis les du ein versjon av denne sida som er laga i html-format. Men sida kan også lesast i xml-format. Om dette ikkje seier deg stort, gjer det ingen ting. Om du klikkar på "Atom/xml"-knappen, får du sjå korleis sida ser ut i xml-format. Det er eit heller keisamt syn. Men føremonen med xml-versjonen er at du ved enkle middel kan få melding med ein gong til din eigen datamaskin så fort det kjem noko nytt og spennande på qumran.no. Til det treng du noko enkel programvare, ein såkalla "newsreader" ("nyhendelesar", må vel det tyde). Eller, enklast av alt: Du kan bruke programtillegget Bloglines til å halde deg oppdatert.

Via Bloglines eller ein nyhendelesar kan du også abonnere på nyhende frå andre internett-sider som tilbyr slikt. Sjå etter bokstavar som "rss" eller "Atom", eller uttrykket "Site feed". Det er særleg nettaviser og bloggar som gjev deg dette alternativet, men også ein del andre nettsider.

Anmeldelse

I dag anmeldes M. Baigent og R. Leigh, Kampen om Dødehavsrullene, av Oskar Skarsaune i Vårt Land. Anmeldelsen er skarp, men sakssvarende. Her hitsettes bare sluttavsnittet:

Den norske leser som ønsker pålitelig informasjon om hva Dødehavstekstene inneholder og hva de betyr, kan i våre dager skaffe seg bindet «Dødehavstekstene» i serien «Verdens hellige skrifter». Den enkleste test på holdbarheten av påstandene i Kampen om Dødehavsrullene består i at leseren selv leser den norske oversettelsen av rullenes innhold, og dertil gjerne lar seg informere av Torleif Elgvins nyttige og helt oppdaterte innledning i denne boken. Da blir man klokere. Gjennom Bazar forlags bok om samme sak, blir man derimot bare dummere.

Boka er tidligere lagt under kniven i VG 15.01.06 og i Klassekampen 17.01.06. Boka har vært gjenstand for atskillig kritisk oppmerksomhet på qumran.no i januar 2006.

Kva sa eg?

Museumsturismetipset slår til. I løpet av dei tre første dagane har 9 200 menneske besøkt Qumran-utstillinga i Charlotte, North Carolina, melder Charlotte Observer. Og det er førehandsselt 54 000 billettar.

Via PaleoJudaica.com, som noterer at besøkstalet hittil er dobbelt så mykje som arrangørane rekna med.

Tidsskrift

Qumran-forskinga har generert sine eigne tidsskrift. Det Paris-baserte Revue de Qumrân har vore nedleggjingstruga (og for alt eg veit, kan det no vere nedlagt). Men nederlandske Brills Dead Sea Discoveries er høgst oppegåande, også i elektronisk utgåve. Desse tidsskrifta høyrer nok til i den akademiske enden av skalaen, med artiklar av til dels svært teknisk art. Men du kan gjerne ta ein titt på nr. 1/2005, eit temanummer om "The Dead Sea Scrolls in Popular Imagination". Det er lagt ut som gratisprøve i fulltekst (.pdf-filer).

Oppdatering, 05.03.06. Årstein Justnes melder frå Kristiansand at Revue de Qumrân lever og har det bra. Det var godt.

Tegneserie

For tegneserieentusiaster som gjerne gir seg i kast med fransk: Bind 2 av tegneserien Qumran anmeldes på actuabd.com denne måneden. Det dreier seg om en tilrettelegging av den fransk-jødiske forfatteren Eliette Abecassis roman fra 1996. Den skal være solgt i 100 000 eksemplarer og oversatt til 18 språk - men jeg hadde ikke hørt om den før.

Scrolls, cowboy, auction

Slik er tilbodet på byen i Charlotte, North Carolina denne helga. Den mykje omtala Dødehavsrull-utstillinga opnar i dag.

Motivasjonen

"You won't make a lot of money on it, but you will have a lot of fun."

Professor Martin G. Abegg i Peoria Journal Star, om motiver for å involvere seg i Qumran-forskning. Via PaleoJudaica.com - som ellers har mer om oppvarmingen til Qumran-utstillingen i North Carolina.

Museumsturisme

Tips til lokalsamfunn som mangler en turistmagnet: Glem vinter-OL. Arranger en Dødehavsrull-utstilling. News 14 Carolina teller stadig ned til den store Qumran-utstillingen som åpner neste helg i Charlotte, North Carolina, USA. Forhåndssalget er alt på 35 000 billetter (for å gå på museum!), og man er i full gang med å beregne de økonomiske ringvirkningene utstillingen kan få for byen.

Via PaleoJudaica.com

Sverige

Eg er i Sverige nett no, så lat meg nytte hövet til å peike på den svenske Qumran-forskinga. Qumran-seminaret ved Uppsala Universitet arbeider for tida med ei omsetjing til svensk av eit utval Qumran-tekstar. Eg trur den skal bli bra. Det er ikkje alle medarbeidarane som bur i Uppsala, dei er spreidde over store delar av Sverige.

I dag

"It was on this day in 1947 that the scrolls were discovered at Qumran by the little Arab shepherd boy. Boy, what a day!" fortel bloggen til Petros Baptist Church. Ikkje tru dei. Det er nemleg högst ulike versjonar på marknaden av denne soga, og sanninga er at vi ikkje anar kva som er sanninga. Med mindre dei kan påkalle särlege profetiske evner der i garden.

Akk ja

Den store Qumran-utstillingen i Charlotte, North Carolina har ennå ikke åpnet. Men WSOCTV.com rapporterer allerede om et tyveri fra utstillingen sent torsdag kveld. Riktignok "bare" av en stor, tung kopi av en keramikkrukke brukt til oppbevaring av bokruller, men likevel. Sikkerheten trappes opp, heter det.

Via PaleoJudaica.com

Den ukjente Jesus

Forleden dag nevnte jeg Oskar Skarsaunes bok Den ukjente Jesus. I dag anmelder Halvor Moxnes boka i Morgenbladet. (abonnement)

Her tar forfatteren opp påstandene om at denne litteraturen [Da Vinci-koden og hellig gral-litteraturen, AA] legger frem nye kilder til "hvem Jesus virkelig var". Forfatteren er professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet, og skriver at hans mål er å bruke anerkjent historisk kritikk på disse kildene. Men om han ikke vil vinne de mest frelste Da Vinci-lesere, vil de som leser denne boken få en interessant, klargjørende og faktisk spennende gjennomgang. Boken tar opp både svindelen i selve produksjonen av kilder i nyere tid, men også av utviklingen av middelalderske religiøse legender som er en del av materialet.

Halvor Moxnes er professorkollega av Skarsaune, men i nabodisiplinen Det nye testamente og ved en konkurrerende institusjon. På mange måter står de to professorer langt fra hverandre. Men Moxnes skriver en positiv, klargjørende og svært interessant anmeldelse, som reflekterer både den folkelige interessen for Jesus som ligger bak Da Vinci-suksessen, det syltynne historiske grunnlaget for de aktuelle bøkene, og de reelle spenningene innen dagens Jesus-forskning. Jeg synes dette er veldig godt gjort.

Ti dødehavsruller ...

er på vei til USA for å stilles ut i den før omtalte utstillingen "Discovering the Dead Sea Scrolls" i Charlotte, North Carolina. På News 14 Carolina kan du følge forberedelsene. Her får du f. eks. vite at utstillingen stiller svært store tekniske krav. Det handler bl. a. om oppvarming, klima- og lysregulering:

The exhibit hall will be 11,000 square feet. It must be exactly the right climate so that the scrolls don?t dry out.

"We had to redo all of our heating and air conditioning systems because we have to maintain a two-point difference in our humidity and temperature," Philips said Wednesday.

Ten authentic scrolls will be showcased in Charlotte. The cases that hold them will have the same lighting system that is used for the Declaration of Independence. Fiber-optic rays will minimize exposure.

"Every 30 seconds, those lights will cycle off for seven seconds to give a rest," Philips said. "You have to be very careful about showing those."

Via PaleoJudaica.com

Feil på feil ...

Kristelig pressekontor har publisert et intervju med kirkehistorieprofessor Oskar Skarsaune i forbindelse med hans bok Den ukjente Jesus. Ingress:

Det er feil det som hevdes om keiser Konstantin og brenning av evangelieskrifter. Det er feil om Dødehavsrullene og Jesus. Det som står om Jesus og Maria er oppspinn. Bare feil, er konklusjonene til professor Oskar Skarsaune.

Hvor han har funnet alle disse feilene? I Dan Browns mye leste bok Da Vinci-koden.

Skarsaune er antakelig landets fremste autoritet på eldre kirkehistorie. I intervjuet framstår han nok som litt humørløs (det er ikke sikkert det er hans skyld; han er ikke fritatt for glimt i øyet). Jeg har ikke lest Da Vinci-koden. Men boka er en roman, og som sådan kan den koste på seg et noe avslappet forhold til virkeligheten i den gode intriges tjeneste. Det er jeg åpen for.

Sakprosa som fremmer påstander av slikt kaliber, er derimot sterkt å kritisere (eksempelet Baigent & Leigh er viet tilbørlig oppmerksomhet på denne bloggen allerede). Og i det øyeblikket Dan Browns bok blir lest som et stykke informativ sakprosa, ikke som en skjønnlitterær intrige, blir bildet et annet. Derfor er nok Skarsaunes kritikk både betimelig og nødvendig - selv om den altså framtrer litt grå og humørløs.

Flere "nye" fragmenter

Bloggen FRE 2545 melder i dag om en del Qumran-fragmenter i privat eie som nylig er blitt publisert av forskerekteparet Esther og Hanan Eshel (ja, det er den Hanan Eshel). Artikkelen "New Fragments from Qumran: 4QGen(f), 4QIsa(b), 4Q226, 8QGen, and XQpapEnoch" sto i Dead Sea Discoveries nr. 2/2005.

Artikkelen er publisert i fulltekst på bloggen til FRE 2545. Det kryptiske navnet på bloggen skriver seg fra en forskergruppe ved CNRS (Centre national de la recherche scientifique), bestående av slikt en før Edward Saids tid ville kalt "orientalister" (etter Orientalism er det blitt noe bortimot umulig å bruke begrepet om en akademisk disiplin).

Metusalem

- eller Metusjalah - er namnet på den lengstlevande bibelske patriarken. Men det er også namnet på ei nokså spesiell daddelpalme, eller i det minste: Ei spire til ei daddelpalme. Metusalem er dyrka fram av eit nesten 2000 år gammalt frø som blei funne på ørkenfestninga Masada. Det heiter at dette er det eldste frøet som nokon gong har vore dyrka fram.

Heile historia kan du lese hos Arutz Sheva - Israel National News - men ta med deg dei kritiske merknadene frå Paleojudaica.com også. Etter ymse avsløringar av forskarfusk blir ein jo litt skeptisk. Og dette er unekteleg eit emne som kan bli gjenstand for temmeleg vidløftige spekulasjonar, både av naturmedisinsk og metafysisk art ...

Kristiansander i Qumran

Reiseberetning på Weiby's world, 29.01.2006:

Det har vaert noen begivenhetsrike dager i det siste som har innebaert bading i Doedehavet, soloppgang paa Massada, huletur i Qumran.

Qumran, Noreg

Nokre få fragment av "Dødehavsrullane" og ein del gjenstandar frå Qumran er faktisk i norsk eige. Dei høyrer til den no så berømte Schøyen-samlinga.

Martin Schøyen har tidlegare vore mest kjent for buss-selskapet han dreiv i mange år. Men han har også i det stille vore ein av verdas mest aktive private samlarar av gamle manuskript. I seinare år har han gjort samlinga si offentleg kjend, mellom anna i samarbeid med Nasjonalbiblioteket.

Hausten 2004 sendte NRK Brennpunkt dokumentaren "Skriftsamleren" (del 1, del 2), som sette eit kritisk søkjelys på fleire sider ved Schøyen-samlinga. Særleg blei det mykje diskusjon om legaliteten av ei stor samling buddhistiske dokument frå Afghanistan, og Schøyen har levert mange dokument attende.

Når det gjeld Qumran-samlinga til Schøyen, er det ikkje grunn til å stille tilsvarande spørsmål, opphavet og eigedomsretten er godt dokumentert. Men det er samtidig klårt at slike private samlingar reiser viktige prinsipielle problemstillingar. Oldfunn som no kjem for dagen i det aktuelle området, er israelsk nasjonaleigedom. Men det finst framleis ein privat samlarmarknad. Saka Eshel, som eg tidlegare har nemnt på qumran.no, ser ut til å ha element av dette i seg, i alle fall frå synsstaden til Israel Antiquities Authority. Men her er det mykje som framleis er uklårt.

Fragmenta i Qumran-samlinga til Schøyen er ikkje store, men dei er viktige nok. Lenge trudde ein at eit par av dei var blanke, men gjennom ny fotografisk teknologi er det blitt mogleg å "sjå" den heilt utviska skriften på fragmenta.

Vel så viktige er gjenstandane. Schøyen eig mellom anna eitt av dei få blekkhusa som er funne i Qumran, og som provar skrivaraktivitet på staden, ei stor krukke spesiallaga for lagring av skriftrullar, og eit røykjelsealtar av bronse.

Så vidt eg veit, har det berre vore ei utstilling av Qumran-materiale frå Schøyen-samlinga i Noreg: I Domus bibliotheca (Juridisk fakultetsbibliotek) ved Universitetet i Oslo 29.07.-07.08.1998, i samband med den store kongressen til International Organization for the Study of the Old Testament (IOSOT).

Milik (3)

I dag har The Independent en riktig god nekrolog over Qumran-forskeren J. T. Milik (av Felix Corley). Den får fint fram de sidene ved ham som gjør at jeg omtaler ham som det "mest innovative medlem" av utgivergruppen for Qumran-tekstene. Du får også del i noen av de mange anekdotene som går om mannen.

Se også nekrologen i Le Monde.

Bibliotekardebatt

På diskusjonsgruppa Biblioteknorge (tråden "Emner i skjønn") foregår det for tiden en debatt mellom bibliotekarer om hva slags "forbrukerinformasjon" som bør være tilgjengelig om bøker i bibliotekskatalogene. Kampen om Dødehavsrullene er benyttet som eksempel på at forlagenes "vaskesedler" ikke nødvendigvis er det beste alternativet, i et innlegg av Anders Ericson. I argumentasjonen henvises det både til May Grethe Lerums VG-anmeldelse og til min Klassekampen-kronikk.

(via Gunnar Haaland).

Biblioblogs.com

Biblioblogs.com er ein meta-blogg som viser veg til ei mengd bloggar om bibel-relaterte emne. "Månadens biblioblog" er PaleoJudaica.com.

TeoBloggarar

Bibliobloggarar finst det fleire av i Noreg. Ein av dei er Arne Berge, som jamvel har lagt ut ein artikkel om "Dødehavsrullane". Arne er prest på Jæren og har mykje å skrive om på bloggen sin, mellom anna ei særleg interesse for bibelsk arkeologi. Elles er han ein gammal studie- og speidarkamerat.

Torrey Seland, Kåre Fuglseth og Philo of Alexandria Blog har eg alt nemnt. Men der er publiseringsspråket engelsk.

Qumran, Florida

I Orlando, Florida finner du ikke bare Disneyworld, men også temaparken The Holy Land Experience. Blant attraksjonene er også " a replica of the Dead Sea Qumran Caves where the Dead Sea Scrolls were discovered", forteller news-press.com.

Jeg blir litt svett av slike temaparker. En av årsakene er nok lesningen av Umberto Ecos reiseskildringer fra "hyperrealitetens rike" USA.

Milik

Le Monde inneholder i dag en nekrolog over Qumran-forskeren J. T. Milik, som døde 6. januar i år. Nekrologen er skrevet av Émile Puech, i mangt og mye Miliks arvtager. Puech er tilknyttet École Biblique et Archéologique Francaise i Jerusalem.

Nye fragmenter

En sjelden gang dukker det fortsatt opp nye funn av gamle håndskrifter fra Juda-ørkenen, enda omtrent hver eneste stein i området har vært snudd og hver hule undersøkt opptil atskillige ganger. I juli 2005 ble det kjent at en beduin et års tid tidligere hadde funnet to fragmenter av en gammel hebraisk tekst, det viste seg å handle om 3. Mosebok. Det eneste norske nettmedium jeg har funnet denne nyheten i er - spalten "Børspause" i Dagens Næringsliv (25.07.2005)!

Arkeologen Chanan Eshel møtte ifjor en beduin i ørkenen ved Dødehavet. Beduinen viste frem en 2000 år gammel skatt som ga arkeologen bakoversveis; en inskripsjon på to biter dyreskinn som stammet fra tredje Mosebok i Det gamle testamentet

Les mer.
Nyheten ble kjent 15. juli 2005, se f. eks. denne meldingen fra nyhetsbyrået AFP eller denne fra AP.

Hanan Eshel er en fremragende yngre israelsk arkeolog. Han har bl. a. foretatt nye utgravninger i nærheten av Qumran-ruinen. Fragmentene det handler om her, er yngre enn de fra Qumran, det dreier seg om funn fra Bar Kokba-opprørets tid (132-135 e. Kr.). Fragmentene ble innkjøpt av Eshel for 3000 US dollar, med midler bl. a. fra Bar Ilan-universitetet, der han er professor. Fragmentene ble deretter overlevert til israelske antikvariske myndigheter.

Eshel har publisert fragmentene i Meghillot 3 (2005), raskt og effektivt, sammen med to av studentene sine. Og så er alt vel?

Ikke helt. Tirsdag 1. november ble Hanan Eshel arrestert av israelsk politi, meldte en rekke medier, blant annet den israelske storavisen Ha'aretz. Nyheten slo ned som en bombe, Eshel er en høyt respektert forsker. Bakgrunnen for arrestasjonen var en anmeldelse fra de ovennevnte israelske antikvariske myndigheter, begrunnet i diverse uregelmessigheter og brudd på bestemmelsene om antikviteter i forbindelse med anskaffelsen av fragmentene. Eshels universitet leverte en skarp protest. En senere artikkel i Ha'aretz gir en mer utførlig framstilling av bakgrunnen for anklagen mot Eshel. Det er vanskelig å fri seg fra inntrykket av at det foregår en maktkamp bak kulissene (kanskje et brukbart emne for nye konspirasjonsteorier, når en del gamle er lagt døde?).

Det var atskillige innlegg om saken i diskusjonsgruppen ANE (Ancient Near East, vertsinstitusjon: Oriental Institute, Universitetet i Chicago) i løpet av november måned. Dette er et spennende, kompetent og svært aktivt forum. Eshel har betydelig sympati. Siste ord er ikke sagt i denne saken.

VG

Og i VG søndag 15. januar har May Grethe Lerum anmeldt Kampen om Dødehavsrullene under overskriften "Resirkulert vås", og med terningkast 2. Anmeldelsen står i papirutgaven, ikke i nettutgaven. Men du kan lese den via sesam.no.

Klassekampen

I dag har jeg kronikken "Utgått på dato" på trykk i Klassekampen. I papiravisen, ikke i nettutgaven, KK legger ikke så mye stoff ut på nettet.

Tallmagi

Det står en god del riktige ting i Kampen om Dødehavsrullene, men boka inneholder også en rekke feil, unøyaktigheter og misforståelser. Jeg ser ingen grunn til å pirke på detaljer i en femten år gammel bok, den jobben har andre gjort før meg. Men én påstand er jeg nødt til å kommentere, fordi det norske forlaget (Bazar) fremdeles repeterer den i markedsføringen: "bortimot 75 prosent av de 800 hebraiske og arameiske manuskriptene" fra Qumran skal ha blitt "holdt hemmelig".

Påstanden var gal i 1991, å repetere den i 2006 er uærlig. Flere forskere har tatt for seg regnestykket som gav Baigent & Leigh svaret "75 % upublisert materiale", best og grundigst nylig avdøde Hartmut Stegemann i Die Essener, Qumran, Johannes der Täufer und Jesus (Freiburg: Herder, 1993), engelsk oversettelse: The Library of Qumran: On the Essenes, Qumran, John the Baptist, and Jesus (Leiden: Brill, 1998).

Det går fram av boka (på s. 66 i den norske utgaven)at Baigent & Leigh kun har lagt den ambisiøse bokserien med vitenskapelige edisjoner av Dødehavstekster, Discoveries in the Judaean Desert, til grunn for beregningene sine (at beregningene dessuten er lite generøse, er et poeng vi kan la ligge i denne sammenhengen). De har fullstendig oversett alle de tekstene som før 1991 var publisert i andre bøker, tidsskrifter, festskrifter og artikkelsamlinger. Her snakker vi om et svært høyt antall. Stegemann var kanskje den enkeltperson utenfor utgivergruppen som kjente hele materialet aller best. Han regnet ut at 80 % av tekstene fra Qumranbiblioteket var PUBLISERT før 1991.

Nå spørs det jo hvordan man teller. Men uansett står det fast at Baigent & Leigh feilinformerte grovt når de påsto at "mindre enn 25 % av tekstene" var offentliggjort på det tidspunktet boka kom ut. Og denne påstanden gjentas altså fremdeles.

Alternativet

Den andre hovedtesen i Kampen om Dødehavsrullene oppsummeres slik i den norske baksideteksten: "Dødehavsrullene har avdekket ny viten om kristendommens opprinnelse, og er en alternativ versjon av Det nye testamentet".

Michael Baigent og Richard Leigh lener seg her tungt på den amerikanske forskeren Robert Eisenman, som de benytter temmelig ukritisk.

Eisenman spilte en viktig rolle i den prosessen som til slutt resulterte i åpen tilgang til Qumran-fragmentene. Han har neppe fått den anerkjennelsen han fortjener for det.

Hans høyst særegne teorier om Qumran-materialets historiske sammenheng har heller ikke vunnet noen anerkjennelse. Men det er det gode grunner til.

Et viktig premiss for Eisenman er en sen datering av en del viktige Qumran-tekster. En nøkkelrolle spiller den berømte kommentaren til profeten Habakkuk i Det gamle testamente. I faglitteraturen omtales den gjerne som "Habakkuk-pesjeren" (pesjer/pesher er et hebraisk ord. Det betyr "tolkning" og benyttes som sjangerbetegnelse for en spesiell type bibelkommentar).

Denne kommentaren er uttrykk for ett bestemt religionspartis bibeltolkning. Både partiets leder(e) og sentrale motstandere omtales med spesielle "kodenavn" som "Den rette lærer" (også oversatt "Rettferdighetens lærer"), "Den onde prest", "Løgneren" osv. Det er en utbredt sport i Qumran-forskningen å forsøke å identifisere de historiske skikkelsene som disse kodenavnene eventuelt viser til. De fleste som har forsøkt, leser kommentaren i lys av hendelser og personer i hasmoneerdynastiets tid, de hundre årene fra 164-63 f. Kr., da det fantes en selvstendig jødisk stat på israelsk jord.

Ikke Eisenman. Han har funnet ut at "Den rette lærer" er identisk med den viktigste lederen i den eldste jødekristne menigheten: Jakob, Jesu bror, som opptrer i en birolle i Det nye testamente, særlig i Apostelgjerningene. "Løgneren" er apostelen Paulus.

Dessverre er en slik sendatering av Habakkuk-kommentaren helt usannsynlig. Dette er et av manuskriptene som har vært datert etter siste nytt i C 14-metoder. Alt tyder på at manuskriptet er skrevet i løpet av 1. århundre FØR Kristus. Det kan altså vanskelig dreie seg om en kristen tekst.

Et annen viktig element i Eisenmans teori er koblingen av nytestamentets Jakob og Qumran-rullenes "Rette lærer" og tilhengere til den selotiske bevegelse, som gjorde religiøst motivert (væpnet) motstand mod den romerke okkupasjonsmakten i provinsen Palestina. Det skal jeg la ligge her.

Konspirasjonen

Etter å ha sagt noe pent om Kampen om Dødehavsrullene (M. Baigent/R. Leigh), er det på tide å komme tilbake til hovedtesene. I dag: Konspirasjonsteorien.

Kjensgjerning 1: Gjennom det meste av 1960-, 1970- og 1980-tallet gikk publiseringen av Qumran-fragmentene SVÆRT langsomt. Den internasjonale forskergruppen på 6-8 personer som hadde fått ansvaret, oppfylte på ingen måte forpliktelsene sine. Likevel ble forskere utenfor gruppen, til og med svært kompetente sådanne, nektet innsyn i upublisert materiale.

Kjensgjerning 2: Flertallet i utgivergruppen var katolske geistlige knyttet til École Biblique et Archéologique i Jerusalem, en institusjon drevet av franske dominikanere.

Slutning: Bakom synger Vatikanet. Det er lagt lokk på informasjon om "Dødehavsrullene" fordi innholdet kan undergrave Kirkens tradisjonelle tro og lære.

Kommentar: Hadde det vært så vel. Da kunne en jo spore en slags - riktignok forfeilet og moralsk forkastelig - idealisme i bakgrunnen. De virkelige forklaringene er nok langt mer prosaiske og svært, svært sørgelige. Det handler om administrativ inkompetanse og sponsorstøtte som tørket ut - men først og fremst om en liten gruppe ærgjerrige akademikere som altfor lenge insisterte på enerett til å publisere "sitt" materiale.

I dag kan hvem som helst bla seg gjennom en oversettelse og gå på jakt etter hva det eventuelt skulle være Vatikanet fryktet sånn for. Du finner en oversikt i Bokhylla. Mest komplette er de engelske oversettelsene til García Martínez/Tigchelaar, Vermes og Wise/Abegg/Cook. HELT komplette er de ikke. Grunnen er ikke at enkelte tekster fremdeles er hemmelige. Den er at enkelte tekster er så dårlig bevart at du ikke kan lese noe annet enn enkeltbokstaver, et og annet ord hvis du er heldig. Med andre ord: Det er ikke stort å oversette.

Du kan godt lese den norske oversettelsen vår, den inneholder et bra utvalg tekster. Et enda større og bredere tekstutvalg finner du i den danske oversettelsen.

Qumran, USA

Den store Qumran-utstillinga "Discovering the Dead Sea Scrolls" blir vist ved Discovery Place i Charlotte, North Carolina 17. februar - 29. mai 2006, og deretter ved Pacific Science Center i Seattle, Washington 23. september 2006 - 7. januar 2007. For oss som ikkje har planar om å reise til USA i år, finst det virtuelle presentasjonar også av denne utstillinga, både frå Charlotte og frå Seattle.

Programmet i Charlotte inkluderer ei imponerande rekkje føredrag (klikk på "Distinguished Lecture Series") av leiande Qumran-forskarar. Dei ansvarlege i Seattle håpar på 250 000 tilskodarar i løpet av dei hundre dagane utstillinga er open, fortel Seattle Post-Intelligencer. Billettsalet er alt i gang begge stader.

Kvifor qumran.no bryr seg om å fortelje om ei utstilling på eit anna kontinent? Vel, det er svært sjeldan mogleg å sjå fragment frå Qumran-funna andre stader enn i det spesiallaga museet "Shrine of the Book" i Jerusalem. Ikkje berre er materialet svært verdifullt, det er også ekstremt skjørt og sensitivt for lys, temperatur og fuktgrad.

(Tipset om Seattle-utstillinga kjem frå PaleoJudaica.com)

In memoriam

PaleoJudaica.com melder at J. T. Milik (f. 1922) døde i Paris i går.

Den polskfødte tidligere dominikanerpater Milik var medlem av den internasjonale utgivergruppen for Dødehavsrullene helt fra starten. Kanskje var han gruppens mest innovative medlem. Hans bok The Books of Enoch: Aramaic Fragments of Qumran Cave 4 fra 1976 rager svært høyt på min private liste over de viktigste bibelvitenskapelige arbeider som er publisert i det 20. århundre, selv om den handler om en bok som ikke kom inn i andre bibler enn den etiopiske, den såkalte 1. Enoks bok.

Milik var også - det må innrømmes - en av hindringene for åpen og fri tilgang til Qumran-materialet. I mange år har det vært svært lite å høre fra ham. Milik forlot prestetjenesten, giftet seg og har i senere år vært bosatt i Frankrike.

Qumran, Paris

Om du skulle treffe til å vitje Paris før 30. april 2006, kan du visstnok sjå eit par ekte Dødehavsrull-fragment i den interessante utstillinga Torah, Bible, Coran: livres de parole i Bibliothèque Nationale de France. Om ikkje, kan du vitje den virtuelle versjonen av utstillinga. Her kan du mellom anna sjå eit fragment av 3. Mosebok i gammalhebraisk skrift, forutan fragment av Samuelsbøkene. Så vidt eg kan forstå, er dette fragment som er i bibliotekets eige.

(etter tips frå PaleoJudaica.com)

Kronikk

I dag har eg sendt ein kronikk til Klassekampen med utgangspunkt i Kampen om Dødehavsrullene Det vil ta nokre dagar før den kjem på trykk. Eg skal halde deg oppdatert.

Nettstudium

Det teologiske fakultetet ved Københavns universitet gjev i vårsemesteret 2006 tilbod om nettstudiet "Introduction to the Dead Sea Scrolls". Søknadsfristen gjekk dessverre ut 2. januar - men kan hende er det framleis lov å prøve seg? Kurset har engelsk som undervisningsspråk. Ansvarleg er adjunkt Søren Holst, PhD.

Nordisk nettverk

Nordic Netvork in Qumran Studies gjev deg oversikt over kva som finst av Qumran-forskning i dei nordiske landa. Det er meir enn du trur. Vevstaden er engelskspråkleg. Medlemmene kjem frå både Noreg, Sverige, Danmark og Finland.

Meghillot

Meghillot (hebraisk for "rullar") er ei israelsk årbok for Qumran-forskning. Hittil er det gjeve ut tre årgangar. Artiklane held eit høgt fagleg nivå, men er nokså spesialiserte og tekniske. Publiseringsspråket er hebraisk, men du kan lese engelske samandrag her.

Noe pent

Men før jeg går nærmere inn på hovedtesene i Kampen om Dødehavsrullene, skal jeg si noe pent om boka. Det er minst tre gode ting å si om den:

1. Som et av mange bidrag i en intens offentlig debatt tidlig på 1990-tallet var The Dead Sea Scrolls Deception en medvirkende årsak til at ansvarlige myndigheter tok radikale grep og fikk fortgang i arbeidet med publisering av "Dødehavsrullene". Sentrale Qumran-forskere vil sikkert hevde at dette var en utvikling som alt var i gang på det tidspunktet boka kom ut, og at boka følgelig ikke spilte noen rolle fra eller til. Det første er riktig, kanskje det andre også, men det kan vi ikke vite. Boka kom nå engang ut, ble solgt i kjempeopplag og måtte tas hensyn til, så kontrafaktiske hypoteser om "hva som ville skjedd uansett" blir ikke så veldig interessante. Personlig mener jeg nok at mange andre aktører var viktigere enn Baigent og Leigh: Tidsskriftet Biblical Archaeology Review og redaktøren Hershel Shanks, for eksempel, eller de ellers høyst ulike forskerne Geza Vermes, Philip Davies, Robert Eisenman og Martin Abegg.


2. The Dead Sea Scrolls Deception var et - riktignok temmelig utrert - innlegg i en viktig prinsipiell debatt om eiendomsrett til forskningsmateriale og -resultater. Den eneste lesergruppe som ubetinget fremdeles bør anbefales å lese denne boka i dag, femten år seinere, er akademikere som forlanger enerett til innsamlet forskningsmateriale over lang tid. Historiens Nemesis er operativ i akademia også, og det finnes nok en hel del som mener (om de ikke akkurat sier det høyt) at Baigent & Leigh var nettopp de demonene det internasjonale Qumran-utgiverteamet hadde gjort seg fortjent til.


3. Endelig hadde boka den gode effekt at den fikk spesialistene til å sette seg ned og skrive begripelige bøker om emnet for en vid leserkrets. I løpet av årene 1992-1994 kom det ut minst fire slike, hvorav den dårligste (Otto Betz' og Rainer Riesners pamflett Jesus und Qumran) kom på norsk, en av de bedre (James VanderKams oversiktsbok The Dead Sea Scrolls Today) på dansk. Se Bokhylla for detaljer.

Oppsummeringen

Kampen om Dødehavsrullene av M. Baigent og R. Leigh kan oppsummeres i form av to hovedteser:

1. Når det har gått så tregt å få publisert de såkalte "Dødehavsrullene" ("Qumran-fragmentene" blant venner), skyldes det en katolsk konspirasjon.

2. Rullene er i realiteten "en alternativ versjon av Det nye testamentet", de er tekster fra en tidlig kristen gruppe.

Som min gamle musikklærer, salig Babben Lavik, ville sagt på sitt klingende bergensk: "Morsomt, men galt." Det var hennes faste kommentar til kreative forsøk på å synge fra bladet uten riktig å lykkes.

I bloggosfæren

går ting fort. PaleoJudaica.com har alt oppdaget qumran.no-bloggen her ute i periferien av internett og skjønt hva det handler om. Nei, jeg har ikke fortalt Jim det, han er imponerende oppdatert. Og nei, ordet "bloggosfæren" er ikke mitt påfunn.

Timing

Den første omtalen av Kampen om Dødehavsrullene (M. Baigent og R. Leigh; Oslo: Bazar, 2005) fra forlaget lød som følger:

I denne boken avslører Michael Baigent og Richard Leigh det de kaller ”det 20. århundrets største akademiske skandale”. Dødehavsrullene ble funnet i elleve huler nordvest for Dødehavet i perioden 1947 til 1965. Dette er historien om hvorfor bortimot 75 % av de 800 hebraiske og arameiske manuskriptene lenge ble holdt hemmelig og ennå ikke er gjort allment tilgjengelig. Gjennom intervjuer, historiske analyser og nærstudier av både publiserte og upubliserte tekster fra rullene, peker forfatterne på mulige grunner til drakampen mellom forskerne rundt Dødehavsrullene, som har avdekket ny viten om kristendommens opprinnelse, og er en alternativ versjon av Det Nye Testamentet

Omslagsteksten på boka har fått en liten presisering (som nå også er kommet med på Bokkildens bokomtale, riktignok [02.01.2006] uten at den opprinnelige teksten er fjernet):

... Her får du historien om hvorfor bortimot 75 prosent av de 800 hebraiske og arameiske manuskriptene lenge ble holdt hemmelig og først de siste ti årene gjort allment tilgjengelige. ...

Denne nødtørftige presiseringen avslører at timingen for den norske utgaven er den dårligst tenkelige.

Kampen om Dødehavsrullene handler om publiseringen av tekstene fra Qumran ved Dødehavet. I løpet av årene 1947-1956 oppdaget lokale beduiner og arkeologer fragmenter av nesten tusen gamle jødiske manuskripter i huler nær dette stedet. Manuskriptene var av religiøst innhold, og de ble datert til tiden omkring Kristi fødsel. Det vakte store forhåpninger om ny innsikt i en svært viktig fase av jødisk historie. I dette tidsrommet oppsto også Jesus-bevegelsen, som etter hvert kom til å fjerne seg fra sine jødiske røtter og bli en ny religion: Kristendommen. De best bevarte manuskriptene ble i løpet av kort tid publisert av amerikanske og israelske forskere. Deretter ble det nedsatt en internasjonal forskergruppe som fikk ansvar for å publisere resten av materialet. Gruppen gikk til verket i et for formålet innredet lokale, "The Scrollery" i Palestine Archaeological Museum i Jerusalem, men arbeidet viste seg å ta tid. Lang tid.

Fagmiljøene ventet utålmodig, utålmodigheten ble til irritasjon, en irritasjon som steg til et klimaks da førtiårsjubileet for funnet var passert og 1990-tallet nærmet seg uten at utgivergruppen på noen måte hadde oppfylt oppdraget sitt. Likevel ble andre kompetente forskere nektet innsyn i det upubliserte materialet. Anklagene om akademisk revirmarkering og administrativ inkompetanse var sterke og berettigede. Forklaringer som manglende sponsorstøtte, personellproblemer og krevende oppdrag utenom utgiverarbeidet ble ikke lenger akseptert.

Slik var klimaet da Baigent og Leigh i 1991 lanserte sin egen forklaringsmodell, i form av en svært salgbar konspirasjonsteori (mer om den senere). Boka The Dead Sea Scrolls Deception ble distribuert i eventyrlige opplag på mange språk, inkludert svensk og dansk, men altså ikke norsk. Ikke før nå.

Timingen for den norske utgaven er den dårligst mulige. I 1991 ble det internasjonale utgiverteamet reorganisert og radikalt utvidet, med den israelske professor Emanuel Tov som ny og effektiv leder. Sommeren 2005 utkom endelig det avsluttende bindet i serien "Discoveries in the Judaean Desert", og dermed er hele Qumran-materialet gjort tilgjengelig for hvem som helst (beklager, jeg glemte at Emile Puech fremdeles ikke har somlet seg til å gi ut et bind med arameiske fragmenter. Til gjengjeld har han og andre utgitt foreløpige utgaver av hele greia i tidsskriftartikler, så også dette materialet er tilgjengelig). Et halvt år etter dette presterer Bazar å gi ut Baigents og Leighs gamle skrift i en utgave som på ingen måte er oppdatert. Riktignok er boka utstyrt med "et nyskrevet etterord eksklusivt for den norske utgaven", men det er svært kortfattet og inneholder lite nytt. Leseren får intet innblikk i de siste femten årenes livlige forskningsaktivitet og debatt om funnene.

Den opprinnelige - og feilaktige - påstanden om at funnene "ennå ikke er gjort allment tilgjengelig" står pr. dato fremdeles å lese i Bokklubbens omtale av boka.
OPPDATERING, 03.01.2005: Men nå er det rettet her også.