I Vårt Land 25. oktober svarte Fartein Valen-Sendstad på Torleif Elgvins innlegg i debatten om Qumran som keramikkfabrikk. Innlegget publiseres her i originalversjon, det er noe forkortet i avisen, og forfatteren takkes for velviljen. Etter dagens offentliggjøring av nye arkeologiske resultater, kan det vel tenkes at det kommer flere runder i debatten.
Ny forståelse av Qumran?
Først en takk til Torleif Elgvin for interessant svar (17.10.) på mitt innlegg (25.09) der jeg presenterte en radikal tegning av samfunnet og livet i Qumran: ikke noe kloster, men en keramikkfabrikk! Elgvin er en kapasitet på Qumran, fremfor alt på Dødehavsrullene. Han plasserer seg selv på den gamle posisjonen (paradigme): et esseisk klostersamfunn der den viktigste beskjeftigelsen var lesing, skriving og kopiering av bokruller.
Det er grovt sett to hovedretninger innen Qumranforskningen. Det er de som hevder at stedet var bebodd av esseere og at arkitekturen og den materielle kultur reflekterer deres religiøsitet og lovobservans. Stedet var slik sett enestående. Den andre gruppen kobler stedet fra rullene og hevder at Qumran var en bosetning integrert i den lokale kultur.
Uenigheten går på forholdet mellom arkeologi og tekst, ruinene og bokrullene. Skal en studere stedet som ethvert annet sted/samfunn og bestemme det ut fra analogier, eller skal en se på det som spesielt fordi det ligger så nær rullene med tekster som blant annet sier noe om et spesielt religiøst samfunn?
Analyser av gamle og nyere funn kan tyde på at Qumran ikke var et isolert samfunn med mange særtrekk. For det første, Qumran lå ikke isolert og øde, snarere tvert om. Sentrale veier krysset like ved og trafikken var rimelig stor (særlig fra 63 f.Kr. da romerne kom) mellom stadig flere bosetninger. Dernest er det ikke noe, så langt en i dag vet, som tyder på at innbyggerne praktiserte en bevisst isolasjonspolitikk og at de produserte en keramikk i samsvar med egne behov og krav til renhet (Bar-Natan, 2006). Keramikken i Qumran er påfallende lik den en har funnet i de omfattende utgravninger i Jeriko (1973-1987) og på andre steder i nærheten. Et tredje moment går på det en burde ha funnet (mer av) om det var et kloster der en skrev og kopierte en mengde store ruller. Men det er ikke funnet rester etter blant annet papir og fragmenter av skriftrull. Det en derimot har gravd fram er masse keramikk - og mye leire som ble ført med flomvann og avleiret i basseng. Et fjerde moment: Elgvin anfører til støtte for det gamle bildet at gravskikkene var spesielle for esseerne. Men det ser ikke ut til å stemme. For på østsiden av Dødehavet ved Qazone har en foretatt utgravninger og funnet en lignende gravskikk, der likene også ble lagt i sjakter orientert i retning nord-sør.
Det er en del som tyder på at bosetningen i Qumran var en integrert del av lokal handel, økonomi og kultur. Det er også verdt å notere at tilførselen av importerte varer i Jeriko og andre steder, som tok til fra år 20 f.Kr., også fant sted i begrenset omfang i Qumran (Bar-Natan, 2006). En levde kanskje ikke så asketisk sammenlignet med andre steder.
Men viser ikke de såkalte arkivkrukkene at det var en nær forbindelse mellom dødehavsrullene og samfunnet i Qumran? Laget man ikke disse i Qumran slik at en kunne gjemme og bevare rullene når romerne kom? Det er liten tvil om at noen av krukkene var produsert i Qumran. Noe annet er om det gir grunnlag for å hevde at alle kom fra Qumran og at rullene reflekterer samfunnets teologi og praksis. Produksjonen av arkivkrukker var vanlig i ?the Second Temple period?, særlig på Jeriko-sletten og Dødehavsregionen (Bar-Natan, 2006). Deres primære funksjon var å oppbevare skriftruller, men de kunne også brukes til lagring av andre varer. Det er interessant at flere av krukkene i hulene ikke var laget i Qumran, men i Jerusalem og Jeriko. Like interessant er den store likheten mellom arkivkrukkene i hulene og de en har funnet på Masada, datert til 66-73 e.Kr. Det åpner for å snevre inn dateringen av arkivkrukkene fra Qumran til nevnte periode (Bar-Natan, 2006). Når det i tillegg også er stor likhet mellom øvrige kar funnet i hulene og selot-samlingen av kar på Masada, så tyder det i alle fall på at bruken av hulene ble endret og intensivert under oppstanden. Enda mer utfordrende: Fører ikke disse keramikk-momentene til at det kan stilles spørsmål ved den påståtte eksklusive forbindelsen mellom arkivkrukkene, rullene og samfunnet i Qumran?
Yizhak Magens teori om keramikkfabrikken i Qumran, fremfor alt basert på funn gjort i 2004, vil bli møtt med kritikk. Den har imidlertid en viss forklaringsstyrke blant annet i forhold til de mange ikke-rituelle bassenger, samt den påfallende store mengde av leire og keramikk. Funnene viser vel også at det var en produksjon av keramikk i Qumran beregnet for omsetting og salg.
I dag er det kanskje flere spørsmål enn klare og sikre svar på hvorledes bosetningen og livet i Qumran var fra tidlig i det første århundret til 68 e.Kr. En venter spent på publiseringen av gammelt og nytt arkeologisk materiale, også på nye utgravninger. Det er kanskje ikke lenge til tiden med stor uenighet og forvirring blir avløst av en ny og klargjørende teori (paradigme). Men en ting er helt sikkert: Uansett hvordan samfunnet i Qumran var, Dødehavsrullene er der og de gir oss stadig mer og utfordrende informasjon om teologi og religiøs praksis i den tid Jesus vokste opp, levde og de første kristne formulerte det kristne budskap.
Fartein Valen-Sendstad
