Norske bloggarar som rapporterer om Qumran-besøk dei siste vekene:
24.10.06
Hadde Golb rett?
Ein artikkel med tittelen "U. of C. professor may be right after all" har vore flittig sitert og kommentert på nettstader med interesse for Qumran og antikk jødedom dei siste dagane. Eg har ikkje registrert meg hos Chicago Tribune (orkar ikkje meir reklame-epost). Men no har Jim Davila gjeve eit raust resyme av innhaldet på PaleoJudaica.com.
Norman Golb er Chicago-professoren bak ein av dei meir interessante "alternative" Qumran-teoriane. Svært urettvis kortform: Qumran var eit militært anlegg, ikkje ein religiøs busetnad. Bokrullane i holer like ved har i utgangspunktet ingen ting med bygningane å gjere, det handlar om eit eller fleire store og verdifulle bibliotek frå Jerusalem som blei berga ut av byen og gøymt under den store jødiske oppstanden mot romarane på 60-talet etter Kristus. Denne berginga av ein nasjonalskatt i krigstid har eg gjerne samanlikna med aksjonen for å berge gullbehaldninga til Noregs Bank ut av landet under den tyske okkupasjonen.
Grunnen til at Golb på ny er blitt aktuell, er dei nye arkeologiske resultata som Fartein Valen-Sendstad og Torleif Elgvin nyleg har diskutert i Vårt Land (og på denne bloggen). Mitt syn er framleis: Det er vanskeleg å tenkje seg at rullane ikkje skulle ha noko med Qumran-bygningane å gjere. Når det er sagt: Ein må bort frå det tradisjonelle romantiske synet på Qumran som eit isolert klostersamfunn utan kontakt med omverda. Eg trur dei som budde i Qumran, høyrde til ei spesiell gruppe. Men eg trur òg at denne gruppa hadde medlemmer over heile Judea, og at dei stod i nær kontakt. For øvrig kan eg vise til den korte diskusjonen til Jim Davila, han seier mykje fornuftig.
Norman Golb er Chicago-professoren bak ein av dei meir interessante "alternative" Qumran-teoriane. Svært urettvis kortform: Qumran var eit militært anlegg, ikkje ein religiøs busetnad. Bokrullane i holer like ved har i utgangspunktet ingen ting med bygningane å gjere, det handlar om eit eller fleire store og verdifulle bibliotek frå Jerusalem som blei berga ut av byen og gøymt under den store jødiske oppstanden mot romarane på 60-talet etter Kristus. Denne berginga av ein nasjonalskatt i krigstid har eg gjerne samanlikna med aksjonen for å berge gullbehaldninga til Noregs Bank ut av landet under den tyske okkupasjonen.
Grunnen til at Golb på ny er blitt aktuell, er dei nye arkeologiske resultata som Fartein Valen-Sendstad og Torleif Elgvin nyleg har diskutert i Vårt Land (og på denne bloggen). Mitt syn er framleis: Det er vanskeleg å tenkje seg at rullane ikkje skulle ha noko med Qumran-bygningane å gjere. Når det er sagt: Ein må bort frå det tradisjonelle romantiske synet på Qumran som eit isolert klostersamfunn utan kontakt med omverda. Eg trur dei som budde i Qumran, høyrde til ei spesiell gruppe. Men eg trur òg at denne gruppa hadde medlemmer over heile Judea, og at dei stod i nær kontakt. For øvrig kan eg vise til den korte diskusjonen til Jim Davila, han seier mykje fornuftig.
17.10.06
Stavangerbesøk i Qumran
qumran.no kan presentere noe så sjeldent som en norsk Qumran-debatt. I Vårt Land i dag svarer førsteamanuensis, PhD Torleif Elgvin, Høgskolen i Staffeldtsgate, på Fartein Valen-Sendstads kronikk.
Stavangerbesøk i Qumran
Av Torleif Elgvin
Fartein Valen-Sendstad fra Universitetet i Stavanger formidler i sin kronikk 25. september nye tanker om ruinene i Qumran: Dette stedet ved Dødehavet var slett ikke noe senter for et tidlig jødisk 'klostersamfunn' slik man har antatt. Nei, sier han, ruinene er rester av en liten festning bygget av jødiske herskere rundt år 100 f.Kr. Festningen ble snart omgjort til en storstilt keramikkfabrikk. Han ser ingen forbindelse til Dødehavsrullene - rester av ni hundre bokruller som ble funnet like ved. Han tror at bokrullene ble etterlatt av jøder på flukt fra romerhæren.
Jeg har stor respekt for Valen-Sendstad som teolog og Israelskjenner. For et halvt år siden gav han oss en spennende innføring i Palestina på Jesu tid. Men jeg tror det har gått litt fort i svingene både for Valen-Sendstad og arkeologen Yizhaq Magen som er hans kilde. Det er for tidlig å rope ut at lærebøker må revideres.
De viktigste utgravningene i Qumran ble gjort av Roland de Vaux i årene 1951-56. De fleste forskere har siden hatt sympati for hans hovedkonklusjoner: Senteret hørte til den jødiske esseerbevegelsen i perioden 140 f.Kr.-68 e.Kr. Bokrullene som ble funnet i hulene like ved stammer herfra. Siden nesten bare voksne menn ble gravlagt på gravgården øst for ruinene, postulerte dominikanermunken de Vaux et tidlig jødisk 'klostersamfunn' i ørkenen. Lesning, skrivning og kopiering av bokruller sto sentralt i fellesskapet, som også drev med jordbruk og keramikk. de Vaux foreslo at den esseiske bosetningen ble grunnlagt rundt 140 f.Kr. og utvidet rundt år 100. Etter 1994 har flere israelske arkeologer fortsatt utgravningene i og rundt Qumran.
Hva tjente bosetningen i Qumran til? Etter 1990 har vi fått flere nye forslag på bordet: 1) En av flere militære utposter som de jødiske makkabeerfyrster anla langs grensene mot øst; 2) en luksuriøs villa; 3) sentrum for en stor landbrukseiendom (for henholdsvis daddel- eller balsamdyrking); 4) karavanestasjon, og nå kan vi legge til; 5) keramikkfabrikk.
Forkjemperne for de alternative hypotesene har ett felles kjennetegn: Ingen har detaljkjennskap til Dødehavsrullene. I dag har vi bare tre arkeologer som samtidig er fremragende kjennere av disse skriftene: Amerikaneren Jodi Magness og israelerne Hanan Eshel og Magen Broshi. Alle tre støtter de Vaux's hovedkonklusjoner. En av dem, Jodi Magness, har forfattet den beste ABC til dette materialet (The Archaeology of Qumran and the Dead Sea Scrolls, 2002).
Hva kan vi vite om denne bosetningens tidlige historie og karakter? En sammenligning mellom keramikk fra Qumran og parallelle funn i Jeriko viser nå at Qumran ble grunnlagt mellom 100 og 90 f.Kr. (Bar-Nathan 2006). Det er fortsatt uvisst hvilket formål bosetningen da tjente. Den kan ha vært en militær utpost for det jødiske makkabeerriket (som Valen-Sendstad hevder). Alternativt kan den ha vært et esseisk sentrum eller en jordbrukskoloni forbundet med en daddelplantasje 3 km mot sør.
Men det er fortsatt gode argumenter for at Qumran senest fra Herodes' tid av var relatert til de gammeltroende esseerne. Skriftsamlingen i hulene reflekterer en trang jødisk gruppering som kalte seg 'Samfunnet', og som antagelig var en gren av esseerbevegelsen.
Det er seks gode grunner for å anta en nær relasjon mellom et religiøst preget fellesskap som holdt hus i Qumran og boksamlingen funnet i hulene:
1) Terrenget her er trangt og bratt. Seks av de elleve hulene med bokruller ligger rett syd for ruinene. Man var nødt til å gå gjennom bosetningen for å komme til disse hulene. Det gjelder også hule 4 som inneholdt rester av mer enn fem hundre bokruller.
2) Eshel og Broshi har under sine utgravninger funnet spor av gamle veltråkkede stier som ledet nordover fra bosetningen til andre huler og teltplasser i nærheten. Disse stiene gir ingen mening i Magens 'flyktningeteori'.
3) Hovedgravgården inneholder mer enn tusen graver med en spesiell gravleggingsmåte som kan være religiøst motivert. Vi aner et religiøst samfunn bak dette, ikke arbeidsstokken i en keramikkfabrikk.
4) Bar-Nathan har påvist at under det første jødiske opprør (årene 66-70) ble det produsert en type arkiv-krukker, spesialdesignet for å lagre bokruller. Kan det tyde på at keramikkarbeiderne var spesielt boklig anlagt?
5) Tredjeparten av bokrullene er skrevet i en 'skriver-skole' med spesielle særtrekk. Her finner man også de skriftene som reflekterer 'Samfunnet's organisasjon og bibelutleggelse. Boksamlingen har altså en tydelig religiøs tendens, den er neppe en tilfeldig samling reiselitteratur.
6) Den romerske forfatter Plinius den eldre lokaliserer 'esseerne' nettopp til nordvestbredden av Dødehavet, mellom Jeriko og Ein Gedi. Dette skriver han få år etter at romerske styrker inntok Qumran i 68 e.Kr. I terrenget her er stedet Qumran den eneste mulige kandidat til et slikt esseisk senter.
Valen-Sendstad er upresis når han sier, "den ledende israelske sjefsarkeolog over Vestbredden, Yizhaq Magen, har ledet utgravningene i Qumran fra 1993 til 2004." Magen og hans medarbeider Yuval Peleg er blant de arkeologer som har gjennomført utgravninger her i disse årene, men det har også Broshi og Eshel.
Magen og Peleg hevder at festningen snart ble omgjort til keramikkfabrikk. Man oppdaget nemlig at vannet som ble samlet opp i Qumran inneholdt leirmasse som egnet seg svært godt for keramikkproduksjon i stor skala. På epost repliserer Hanan Eshel at teorien virker søkt: Jordsmonnet i Qumran inneholder ikke leire. Og leire kunne man finne i store kvanta annetsteds i Judea. Leiren som ble anvendt av krukkemakerne i Qumran er vitenskapelig analysert: Den ble fraktet dit fra andre steder, også fra Jerusalem. I det karrige Qumran ville brensel til keramikkproduksjon i stor stil være et problem. Hvis Magen har rett i at leiren fra vannanleggene i Qumran var spesielt egnet til keramikk, ville det være langt enklere å frakte leiren til palmestaden Jeriko og anlegge fabrikken der. I Jeriko fantes brensel og arbeidskraft i rikt mål.
Magen og Valen-Sendstad påpeker med rette at Qumran ikke hadde kapasitet til å forsørge to hundre esseiske menn over lang tid. Men flere av oss fra den gamle skole har anslått antall beboere til 50-70. Om bosetningen var esseisk, var den neppe senter for esseerbevegelsen eller avleggeren Samfunnet. Om stedet kun hadde 20-30 innbyggere (Magens anslag), kunne de likefullt være esseere.
De ni hundre bokrullene som ble funnet i hulene ved Qumran gir Magen og Peleg et forklaringsproblem. Deres tese er at en flyktningestrøm fra ulike byer i Judea passerte Qumran rundt år 68-70 med bokruller i bagasjen. Under overnatting i hulene ved Qumran fant de ut at de ville legge bokrullene igjen. Noen la de forsiktig i krukker fra den forlatte keramikkfabrikken, andre la de skjødesløst igjen i sine nattelosji før de dro videre med båt over Dødehavet. Og i flyktningenes bagasje var det også bøker fra esseiske grupper og synagoger.
Det er mye spennende i deres utgravningsanalyser, men her halter det. Hvis flyktningene hadde tatt bryet med å ta med seg bokruller, hvorfor skulle de legge dem igjen i store mengder akkurat i Qumran? Det måtte da være enklere å gjemme dem nær landsbyene de kom fra før de flyktet. Magen og Peleg avviser at de sylindriske krukkene ble laget for bokruller. Men keramikk-eksperten Bar-Nathan argumenter for at disse krukkene var laget nettopp for dette formålet: De hadde løst lokk som ikke sluttet tett, ulik krukker som er laget for å lagre mat. Åpningen var dessuten så stor at en kunne tre en hånd igjennom for å hente opp det som var i den. Krukker for mat eller vin har derimot en liten åpning man kan helle ut av.
To av hulene med bokruller var murt igjen av kamuflasjehensyn. Da melder spørsmålet seg: Hvorfor tok travle og redde flyktninger seg tid til å mure disse hulene grundig igjen? Hvorfor hastet de ikke ned til havnen som lå bare fem km mot syd, der de lettere kunne slippe unna romerhæren. Videre var to av hulene (som vi kaller hule 4 og 6) svært vanskelig tilgjengelige. Man måtte bruke taustige for å komme ned i dem. Ikke noe naturlig nattelosji for flyktninger!
Vi er ikke i mål med utforskningen av stedet Qumran. Det gjenstår mye i arbeidet med å publisere de Vaux's utgravninger fra 50-årene. Hans etterfølgere, dominikanerne ved Ecole Biblique i Jerusalem, har dessverre ikke tatt initiativ for å knytte jødiske arkeologer som Hanan Eshel og Jodi Magness til dette publiseringsarbeidet. Ett lyspunkt er at de nå har gitt den fremste israelske eksperten på keramikk fra denne perioden i nabobyen Jeriko, tilgang til keramikken som de Vaux grov frem. Nettopp Rachel Bar-Nathans ferske forskningsbidrag er kanskje det viktigste i det siste samlebindet om arkeologien fra Qumran, der vi også finner artikkelen til Magen og Peleg, de forskerne Valen-Sendstad støtter seg på.
Uansett hva arkeologene konkluderer med: Dødehavstekstene forblir en uvurderlig kilde til å forstå den mangefasetterte jødedom frem til nytestamentlig tid.
Torleif Elgvin er førsteamanuensis ved Høgskolen i Staffeldtsgate. Han er medlem av det internasjonale teamet som har publisert Dødehavsrullene, og ledet utgivelsen av tekstene på norsk, Dødehavsrullene (Bokklubbene, 2004).
Stavangerbesøk i Qumran
Av Torleif Elgvin
Fartein Valen-Sendstad fra Universitetet i Stavanger formidler i sin kronikk 25. september nye tanker om ruinene i Qumran: Dette stedet ved Dødehavet var slett ikke noe senter for et tidlig jødisk 'klostersamfunn' slik man har antatt. Nei, sier han, ruinene er rester av en liten festning bygget av jødiske herskere rundt år 100 f.Kr. Festningen ble snart omgjort til en storstilt keramikkfabrikk. Han ser ingen forbindelse til Dødehavsrullene - rester av ni hundre bokruller som ble funnet like ved. Han tror at bokrullene ble etterlatt av jøder på flukt fra romerhæren.
Jeg har stor respekt for Valen-Sendstad som teolog og Israelskjenner. For et halvt år siden gav han oss en spennende innføring i Palestina på Jesu tid. Men jeg tror det har gått litt fort i svingene både for Valen-Sendstad og arkeologen Yizhaq Magen som er hans kilde. Det er for tidlig å rope ut at lærebøker må revideres.
De viktigste utgravningene i Qumran ble gjort av Roland de Vaux i årene 1951-56. De fleste forskere har siden hatt sympati for hans hovedkonklusjoner: Senteret hørte til den jødiske esseerbevegelsen i perioden 140 f.Kr.-68 e.Kr. Bokrullene som ble funnet i hulene like ved stammer herfra. Siden nesten bare voksne menn ble gravlagt på gravgården øst for ruinene, postulerte dominikanermunken de Vaux et tidlig jødisk 'klostersamfunn' i ørkenen. Lesning, skrivning og kopiering av bokruller sto sentralt i fellesskapet, som også drev med jordbruk og keramikk. de Vaux foreslo at den esseiske bosetningen ble grunnlagt rundt 140 f.Kr. og utvidet rundt år 100. Etter 1994 har flere israelske arkeologer fortsatt utgravningene i og rundt Qumran.
Hva tjente bosetningen i Qumran til? Etter 1990 har vi fått flere nye forslag på bordet: 1) En av flere militære utposter som de jødiske makkabeerfyrster anla langs grensene mot øst; 2) en luksuriøs villa; 3) sentrum for en stor landbrukseiendom (for henholdsvis daddel- eller balsamdyrking); 4) karavanestasjon, og nå kan vi legge til; 5) keramikkfabrikk.
Forkjemperne for de alternative hypotesene har ett felles kjennetegn: Ingen har detaljkjennskap til Dødehavsrullene. I dag har vi bare tre arkeologer som samtidig er fremragende kjennere av disse skriftene: Amerikaneren Jodi Magness og israelerne Hanan Eshel og Magen Broshi. Alle tre støtter de Vaux's hovedkonklusjoner. En av dem, Jodi Magness, har forfattet den beste ABC til dette materialet (The Archaeology of Qumran and the Dead Sea Scrolls, 2002).
Hva kan vi vite om denne bosetningens tidlige historie og karakter? En sammenligning mellom keramikk fra Qumran og parallelle funn i Jeriko viser nå at Qumran ble grunnlagt mellom 100 og 90 f.Kr. (Bar-Nathan 2006). Det er fortsatt uvisst hvilket formål bosetningen da tjente. Den kan ha vært en militær utpost for det jødiske makkabeerriket (som Valen-Sendstad hevder). Alternativt kan den ha vært et esseisk sentrum eller en jordbrukskoloni forbundet med en daddelplantasje 3 km mot sør.
Men det er fortsatt gode argumenter for at Qumran senest fra Herodes' tid av var relatert til de gammeltroende esseerne. Skriftsamlingen i hulene reflekterer en trang jødisk gruppering som kalte seg 'Samfunnet', og som antagelig var en gren av esseerbevegelsen.
Det er seks gode grunner for å anta en nær relasjon mellom et religiøst preget fellesskap som holdt hus i Qumran og boksamlingen funnet i hulene:
1) Terrenget her er trangt og bratt. Seks av de elleve hulene med bokruller ligger rett syd for ruinene. Man var nødt til å gå gjennom bosetningen for å komme til disse hulene. Det gjelder også hule 4 som inneholdt rester av mer enn fem hundre bokruller.
2) Eshel og Broshi har under sine utgravninger funnet spor av gamle veltråkkede stier som ledet nordover fra bosetningen til andre huler og teltplasser i nærheten. Disse stiene gir ingen mening i Magens 'flyktningeteori'.
3) Hovedgravgården inneholder mer enn tusen graver med en spesiell gravleggingsmåte som kan være religiøst motivert. Vi aner et religiøst samfunn bak dette, ikke arbeidsstokken i en keramikkfabrikk.
4) Bar-Nathan har påvist at under det første jødiske opprør (årene 66-70) ble det produsert en type arkiv-krukker, spesialdesignet for å lagre bokruller. Kan det tyde på at keramikkarbeiderne var spesielt boklig anlagt?
5) Tredjeparten av bokrullene er skrevet i en 'skriver-skole' med spesielle særtrekk. Her finner man også de skriftene som reflekterer 'Samfunnet's organisasjon og bibelutleggelse. Boksamlingen har altså en tydelig religiøs tendens, den er neppe en tilfeldig samling reiselitteratur.
6) Den romerske forfatter Plinius den eldre lokaliserer 'esseerne' nettopp til nordvestbredden av Dødehavet, mellom Jeriko og Ein Gedi. Dette skriver han få år etter at romerske styrker inntok Qumran i 68 e.Kr. I terrenget her er stedet Qumran den eneste mulige kandidat til et slikt esseisk senter.
Valen-Sendstad er upresis når han sier, "den ledende israelske sjefsarkeolog over Vestbredden, Yizhaq Magen, har ledet utgravningene i Qumran fra 1993 til 2004." Magen og hans medarbeider Yuval Peleg er blant de arkeologer som har gjennomført utgravninger her i disse årene, men det har også Broshi og Eshel.
Magen og Peleg hevder at festningen snart ble omgjort til keramikkfabrikk. Man oppdaget nemlig at vannet som ble samlet opp i Qumran inneholdt leirmasse som egnet seg svært godt for keramikkproduksjon i stor skala. På epost repliserer Hanan Eshel at teorien virker søkt: Jordsmonnet i Qumran inneholder ikke leire. Og leire kunne man finne i store kvanta annetsteds i Judea. Leiren som ble anvendt av krukkemakerne i Qumran er vitenskapelig analysert: Den ble fraktet dit fra andre steder, også fra Jerusalem. I det karrige Qumran ville brensel til keramikkproduksjon i stor stil være et problem. Hvis Magen har rett i at leiren fra vannanleggene i Qumran var spesielt egnet til keramikk, ville det være langt enklere å frakte leiren til palmestaden Jeriko og anlegge fabrikken der. I Jeriko fantes brensel og arbeidskraft i rikt mål.
Magen og Valen-Sendstad påpeker med rette at Qumran ikke hadde kapasitet til å forsørge to hundre esseiske menn over lang tid. Men flere av oss fra den gamle skole har anslått antall beboere til 50-70. Om bosetningen var esseisk, var den neppe senter for esseerbevegelsen eller avleggeren Samfunnet. Om stedet kun hadde 20-30 innbyggere (Magens anslag), kunne de likefullt være esseere.
De ni hundre bokrullene som ble funnet i hulene ved Qumran gir Magen og Peleg et forklaringsproblem. Deres tese er at en flyktningestrøm fra ulike byer i Judea passerte Qumran rundt år 68-70 med bokruller i bagasjen. Under overnatting i hulene ved Qumran fant de ut at de ville legge bokrullene igjen. Noen la de forsiktig i krukker fra den forlatte keramikkfabrikken, andre la de skjødesløst igjen i sine nattelosji før de dro videre med båt over Dødehavet. Og i flyktningenes bagasje var det også bøker fra esseiske grupper og synagoger.
Det er mye spennende i deres utgravningsanalyser, men her halter det. Hvis flyktningene hadde tatt bryet med å ta med seg bokruller, hvorfor skulle de legge dem igjen i store mengder akkurat i Qumran? Det måtte da være enklere å gjemme dem nær landsbyene de kom fra før de flyktet. Magen og Peleg avviser at de sylindriske krukkene ble laget for bokruller. Men keramikk-eksperten Bar-Nathan argumenter for at disse krukkene var laget nettopp for dette formålet: De hadde løst lokk som ikke sluttet tett, ulik krukker som er laget for å lagre mat. Åpningen var dessuten så stor at en kunne tre en hånd igjennom for å hente opp det som var i den. Krukker for mat eller vin har derimot en liten åpning man kan helle ut av.
To av hulene med bokruller var murt igjen av kamuflasjehensyn. Da melder spørsmålet seg: Hvorfor tok travle og redde flyktninger seg tid til å mure disse hulene grundig igjen? Hvorfor hastet de ikke ned til havnen som lå bare fem km mot syd, der de lettere kunne slippe unna romerhæren. Videre var to av hulene (som vi kaller hule 4 og 6) svært vanskelig tilgjengelige. Man måtte bruke taustige for å komme ned i dem. Ikke noe naturlig nattelosji for flyktninger!
Vi er ikke i mål med utforskningen av stedet Qumran. Det gjenstår mye i arbeidet med å publisere de Vaux's utgravninger fra 50-årene. Hans etterfølgere, dominikanerne ved Ecole Biblique i Jerusalem, har dessverre ikke tatt initiativ for å knytte jødiske arkeologer som Hanan Eshel og Jodi Magness til dette publiseringsarbeidet. Ett lyspunkt er at de nå har gitt den fremste israelske eksperten på keramikk fra denne perioden i nabobyen Jeriko, tilgang til keramikken som de Vaux grov frem. Nettopp Rachel Bar-Nathans ferske forskningsbidrag er kanskje det viktigste i det siste samlebindet om arkeologien fra Qumran, der vi også finner artikkelen til Magen og Peleg, de forskerne Valen-Sendstad støtter seg på.
Uansett hva arkeologene konkluderer med: Dødehavstekstene forblir en uvurderlig kilde til å forstå den mangefasetterte jødedom frem til nytestamentlig tid.
Torleif Elgvin er førsteamanuensis ved Høgskolen i Staffeldtsgate. Han er medlem av det internasjonale teamet som har publisert Dødehavsrullene, og ledet utgivelsen av tekstene på norsk, Dødehavsrullene (Bokklubbene, 2004).
13.10.06
'Kloster' eller fabrikk?
Nedenfor kan du lese den første drøftingen på norsk av teorien om Qumran som keramikk-fabrikk. Forfatter er førsteamanuensis, dr. theol. Fartein Valen-Sendstad, Universitetet i Stavanger. En litt bearbeidet versjon er publisert som kronikk i Vårt Land (bare på papir, ikke på nett) 25. september 2006.
Qumran - 'kloster' eller fabrikk?
Av Fartein Valen-Sendstad
Sensasjonelle funn
Hvem har ikke hørt om dødehavsrullene, som er to tusen år gamle og samlet utgjør et stort bibliotek? Det rommer blant annet - alle skrifter i Det gamle testamente med unntak av Esters bok. Rullene ble oppdaget for 60 år tilbake i noen huler ikke langt fra Dødehavet. En beduin skal ha kastet en stein ned i ei hule. Steinen traff noe som ga klirrelyder. Noe ble knust. Beduinen gikk inn og krøp ned. Nede i hulen fant han skrifter lagret i store leirkrukker. Denne første steinen utløste en rekke 'steinras'. Mange fór ut i det ville og dramatiske ørkenlandskapet på jakt etter nye funn. Politikere på øverste plan engasjerte seg for å få hånd om de etter hvert så kjente skriftene. Millioner av dollar ble lagt på bordet, og skrifter skiftet eiere. Også forskere kom på banen. Her var mye å ta fatt i, utrolig mye unikt materiale som kunne fortelle oss om slik folk tenkte, trodde og levde rundt Jesu tid.
Et klosterlignende samfunn ute i ødemarken(?)
Det gikk ikke lenge før en også oppdaget ruiner og rester etter et samfunn ikke langt fra de nederste hulene. Den kjente bibelforskeren Roland de Vaux ledet utgravningene fra 1949 til 1958. Han mente tidlig at ruinene hadde vært brukt og bebodd av en jødisk sekt. Her var en rekke vanninnretninger med kanaler som ledet vann fra dalfører og høyder ovenfor til flere mindre og større basseng. Disse ble brukt til religiøse renselser. Det ble også funnet en spisesal (refektorium) der en satt på rekke og råd og inntok felles måltid.
Like ved spisesalen gravde en fram et skriverom (scriptorium). I dette langstrakte rommet satt menn, mente man, og skrev på ruller, også de som ble funnet i hullene vest for Qumran. Med andre ord, de som bodde i Qumran, var skriftlærde og ivrig opptatt med å ivareta og anvende gammeltestamentlige og andre religiøse skrifter. R. de Vaux var overbevist om at mennene i dette klosterlignende samfunn var esseere. Dét var en streng, kanskje den strengeste og minst kompromissløs religiøse gruppering blant jødene på Jesu tid. Det er vanlig å snakke om fire grupperinger; saddukeerne (de rike og aristokratene, fremfor alt i Jerusalem), fariseerne, selotene (motstandsfolk) og esseerne. Der ute i det ensomme og tøffe ørkenlandskap hadde esseerne sitt hovedkvarter. I ensomheten kunne de konsentrere seg om den rene gudstjeneste.
Livet i dette 'kloster' var strengt og nøye regulert. Opptakskravene var harde med en lang prøvetid. En måtte gi fra seg alt en eide. Det var også mange regler. Brudd på alle regler ble hardt straffet. Dagsrytmen var fast og klar. Ved soloppgang kom mennene sammen til bønn. Så arbeidet de, mange ute på markene, andre i skriverommet. Før de gikk inn til felles middag, vasket de seg i kaldt vann og tok på seg hvite klær. De spiste ikke mer en det som trengtes for å dekke matbehovet. Samtalen var ordnet. I tur og orden grep de ordet, men bare én snakket om gangen. Neste felles måltid var ved kveldstid etter andre arbeidsøkt.
Esseerne var skeptiske til tempelet i Jerusalem og det som skjedde der. De så fram til en ny tid med andre overprester og en ny tempeltjeneste, imens forberedte de seg i ødemarken. Der ute gjorde de det som de mente profeter og blant andre Jesaja hadde sagt noe om (sju hundre år tidligere) da han forkynte at det skulle ryddes en vei for Gud gjennom ørkenen (Jes 40,3).
Roland de Vaux fant rundt 1200 mannlige enkeltgraver. Det viser at det kanskje ikke var kvinner og barn der ute - og at de fleste var menn og levde i sølibat.
Var døperen Johannes medlem - og Jesus innom?
Mange har fulgt opp med en rekke omstridte, mer eller mindre fantasifulle teorier om hvem som kan ha levd i kortere og lengre tid i dette klosterlignende samfunnet - og hva biblioteket der nede egentlig rommet. Døperen Johannes skal ha vært innom, kanskje også på et lengre opphold. I filmen om esseersamfunnet som vises i Qumranmuseet i dag, er en inne på det. Hva da med Jesus? Han hadde vært en disippel av døperen - og reist flere ganger opp til Jerusalem. Veien gikk ikke lengre fra 'klosteret' enn at han kunne skimte vakttårnet i Qumran. Det er derfor rimelig at Jesus besøkte 'klosteret'. Enkelte journalister har slått på stortromma og sagt at blant skriftene fra hulene nede ved Qumran er det noen som ennå ikke er offentliggjort. Grunnen skal være at de kompromitterer Jesus og hele kristendommen.
For turister og andre er en guidet tur til Qumran en eksotisk opplevelse. En står og formelig ser inn i livet slik det var den gang. Det mest imponerende er det enorme biblioteket og den kunnskap og tankene som samfunnet hadde. Grunnen til skriftrullene ble funnet i de vanskelig tilgjengelige hulene, var at romerne i år 67 e.Kr. kom for å slå ned den jødiske oppstand. Esseerne gjemte derfor rullene slik at de kunne hente dem fram etter at krigen var over.
Det var ikke et 'kloster', men en keramikkfabrikk!
De viktigste trekk i denne tegning av samfunnet og livet der nede ved Dødehavet har siden 1950-tallet nærmest vært en ubestridt sannhet. Nå er dette i ferd med å endre seg. Den ledende israelske sjefsarkeolog over Vestbredden Yizhak Magen, som har ledet utgravningene i Qumran fra 1993 til 2004, offentliggjør nå sine resultater og tegner et helt nytt bilde. Han er klar på at klosterbildet egentlig er en frihånds tegning.
For det første, det klassiske bildet har liten støtte i det omfattende arkeologiske materiale en har gravd fram i Qumran. Dernest - og det er det viktigste - når en setter sammen og leser det en har funnet, forsvinner grunnlaget for klostertegningen. Det var ikke noe esseersamfunn i Qumran, men en keramikkfabrikk der det bodde og arbeidet rundt 20, maksimalt 30 mann. Vannet i området rommet rikelig med leire. Veldige mengder flomvann og regnvann fra nærområder og dalfører ble ledet inn i større og mindre reservoarer der leiren etter hvert samlet seg på bunnen. Det dreier seg om store mengder. Magen anslår samlet mengde for den aktuelle perioden til å være rundt 6 eller 7 tonn; med andre ord nok til å produsere titusener av kar.
Det avanserte system for samling og oppbevaring av vann tjente (altså) ikke religiøs renselse. De fleste bassenger og reservoarer tilfredstilte heller ikke jødenes krav til rituelle bad. Vannet måtte renne naturlig og enten være regnvann eller kildevann. Det kunne ikke bli fraktet av menneskehender eller mekanisk utstyr. Konsekvensen blir at tilnærmet alle basseng i Qumran ikke kunne være rituelle bad. Bare et par mindre basseng ser ut til å tilfredsstille kravene og ble brukt som miqweh (rituelle bad).
Keramikkproduksjonen underbygges også av en rekke funn som rester etter ovner - og framfor alt av 'tens of thousands of clay fragments found at the site'. De ca 1500 mynter en har funnet viser også at det har vært handlet og omsatt. Hovedproduksjonen var keramikk. Det er også funn som tyder på at en også leverte dadler og daddelhonning. Noe annet var det ikke mulig å dyrke nær Qumran, grunnet lite vann. Hasmoneerne, som var jødiske herskere fra 163 til romerne kom i 63 f.Kr., valgte rundt år 100 f.Kr. å bygge vakttårn og villa på dette stedet av militærstrategiske grunner og på grunn av tilgangen på vann. En kan også legge til at Qumran ligger på en høyde som er rimelig trygg sett i forhold til oversvømmelser og rasfarer i regntiden. Fra høyden og tårnet kunne en holde øye med østsiden og mulig angrep derfra, samtidig kontrollere og sikre trafikken på Dødehavet. Først etter noen tiår - og en hadde oppdaget tilførselen av leire - begynte en å produsere keramikk.
Om ikke like viktig, så betydningsfullt nok; en har ikke gjort funn som underbygger den enorme skriveaktiviteten som må ha foregått om skriftrullene ble skrevet der. Det er ikke gravd fram papir (papyrus eller skinn) klargjort for skriving, heller ikke ett fragment av en skriftrull.
Hva med spisesalen? Det finnes, ifølge Yzhak Magen, ikke noe som underbygger at det var et rom der mange menn hadde felles måltid. Noe slikt ville ha krevd enormt mange ovner; rundt 30 for hvert måltid til cirka 200 menn. De fleste klostertegninger opererer med rundt 200 menn. Det en har funnet er rester etter noen få ovner til det bruk.
Men hva da med de mange skriftrullene i hulene nær ved og litt lengre fra Qumran? De har ingen forbindelse til folkene i fabrikken der, sier Magen. De kommer fra jøder i Judea og lenger sør. Disse flyktet for romerne og tok med seg viktige eiendeler som penger, dokumenter og bøker. Etter hvert kom de nedover mot Qumran som ikke lå på et øde sted den gang, men nær viktige veier. For å komme videre sørover måtte de ta båt. Havnen lå et stykke nedenfor og båten førte til Ein Gedi, Masada, lenger sørover eller østover til den andre siden av Dødehavet. Skriftrullene ble derfor lagt i krukker, som sikkert ble hentet i keramikkfabrikken, og deretter gjemt i hulene hvor flyktningene overnattet på veien bort fra den romerske krigsmaskin.
Det er ikke ofte en leser forskningslitteratur som ryster gamle sannheter og gjør at en fryser på ryggen. Neste gang jeg står overfor ruinene i Qumran eller når bilder derfra ruller over skjermen, må jeg klype meg i armen. Det nye bildet (som også er en hypotese/teori som må bekreftes videre) innebærer at det må rives noen konstruksjoner og at det legges noen nye steiner til bildet av slik livet var i Palestina på Jesu tid. Det er også mange avsnitt eller kapitler i lærebøker brukt innen studiet av 'kristendom, religion og livssyn' (krl) og teologi som må strykes eller omarbeides.
Fartein Valen-Sendstad
Qumran - 'kloster' eller fabrikk?
Av Fartein Valen-Sendstad
Sensasjonelle funn
Hvem har ikke hørt om dødehavsrullene, som er to tusen år gamle og samlet utgjør et stort bibliotek? Det rommer blant annet - alle skrifter i Det gamle testamente med unntak av Esters bok. Rullene ble oppdaget for 60 år tilbake i noen huler ikke langt fra Dødehavet. En beduin skal ha kastet en stein ned i ei hule. Steinen traff noe som ga klirrelyder. Noe ble knust. Beduinen gikk inn og krøp ned. Nede i hulen fant han skrifter lagret i store leirkrukker. Denne første steinen utløste en rekke 'steinras'. Mange fór ut i det ville og dramatiske ørkenlandskapet på jakt etter nye funn. Politikere på øverste plan engasjerte seg for å få hånd om de etter hvert så kjente skriftene. Millioner av dollar ble lagt på bordet, og skrifter skiftet eiere. Også forskere kom på banen. Her var mye å ta fatt i, utrolig mye unikt materiale som kunne fortelle oss om slik folk tenkte, trodde og levde rundt Jesu tid.
Et klosterlignende samfunn ute i ødemarken(?)
Det gikk ikke lenge før en også oppdaget ruiner og rester etter et samfunn ikke langt fra de nederste hulene. Den kjente bibelforskeren Roland de Vaux ledet utgravningene fra 1949 til 1958. Han mente tidlig at ruinene hadde vært brukt og bebodd av en jødisk sekt. Her var en rekke vanninnretninger med kanaler som ledet vann fra dalfører og høyder ovenfor til flere mindre og større basseng. Disse ble brukt til religiøse renselser. Det ble også funnet en spisesal (refektorium) der en satt på rekke og råd og inntok felles måltid.
Like ved spisesalen gravde en fram et skriverom (scriptorium). I dette langstrakte rommet satt menn, mente man, og skrev på ruller, også de som ble funnet i hullene vest for Qumran. Med andre ord, de som bodde i Qumran, var skriftlærde og ivrig opptatt med å ivareta og anvende gammeltestamentlige og andre religiøse skrifter. R. de Vaux var overbevist om at mennene i dette klosterlignende samfunn var esseere. Dét var en streng, kanskje den strengeste og minst kompromissløs religiøse gruppering blant jødene på Jesu tid. Det er vanlig å snakke om fire grupperinger; saddukeerne (de rike og aristokratene, fremfor alt i Jerusalem), fariseerne, selotene (motstandsfolk) og esseerne. Der ute i det ensomme og tøffe ørkenlandskap hadde esseerne sitt hovedkvarter. I ensomheten kunne de konsentrere seg om den rene gudstjeneste.
Livet i dette 'kloster' var strengt og nøye regulert. Opptakskravene var harde med en lang prøvetid. En måtte gi fra seg alt en eide. Det var også mange regler. Brudd på alle regler ble hardt straffet. Dagsrytmen var fast og klar. Ved soloppgang kom mennene sammen til bønn. Så arbeidet de, mange ute på markene, andre i skriverommet. Før de gikk inn til felles middag, vasket de seg i kaldt vann og tok på seg hvite klær. De spiste ikke mer en det som trengtes for å dekke matbehovet. Samtalen var ordnet. I tur og orden grep de ordet, men bare én snakket om gangen. Neste felles måltid var ved kveldstid etter andre arbeidsøkt.
Esseerne var skeptiske til tempelet i Jerusalem og det som skjedde der. De så fram til en ny tid med andre overprester og en ny tempeltjeneste, imens forberedte de seg i ødemarken. Der ute gjorde de det som de mente profeter og blant andre Jesaja hadde sagt noe om (sju hundre år tidligere) da han forkynte at det skulle ryddes en vei for Gud gjennom ørkenen (Jes 40,3).
Roland de Vaux fant rundt 1200 mannlige enkeltgraver. Det viser at det kanskje ikke var kvinner og barn der ute - og at de fleste var menn og levde i sølibat.
Var døperen Johannes medlem - og Jesus innom?
Mange har fulgt opp med en rekke omstridte, mer eller mindre fantasifulle teorier om hvem som kan ha levd i kortere og lengre tid i dette klosterlignende samfunnet - og hva biblioteket der nede egentlig rommet. Døperen Johannes skal ha vært innom, kanskje også på et lengre opphold. I filmen om esseersamfunnet som vises i Qumranmuseet i dag, er en inne på det. Hva da med Jesus? Han hadde vært en disippel av døperen - og reist flere ganger opp til Jerusalem. Veien gikk ikke lengre fra 'klosteret' enn at han kunne skimte vakttårnet i Qumran. Det er derfor rimelig at Jesus besøkte 'klosteret'. Enkelte journalister har slått på stortromma og sagt at blant skriftene fra hulene nede ved Qumran er det noen som ennå ikke er offentliggjort. Grunnen skal være at de kompromitterer Jesus og hele kristendommen.
For turister og andre er en guidet tur til Qumran en eksotisk opplevelse. En står og formelig ser inn i livet slik det var den gang. Det mest imponerende er det enorme biblioteket og den kunnskap og tankene som samfunnet hadde. Grunnen til skriftrullene ble funnet i de vanskelig tilgjengelige hulene, var at romerne i år 67 e.Kr. kom for å slå ned den jødiske oppstand. Esseerne gjemte derfor rullene slik at de kunne hente dem fram etter at krigen var over.
Det var ikke et 'kloster', men en keramikkfabrikk!
De viktigste trekk i denne tegning av samfunnet og livet der nede ved Dødehavet har siden 1950-tallet nærmest vært en ubestridt sannhet. Nå er dette i ferd med å endre seg. Den ledende israelske sjefsarkeolog over Vestbredden Yizhak Magen, som har ledet utgravningene i Qumran fra 1993 til 2004, offentliggjør nå sine resultater og tegner et helt nytt bilde. Han er klar på at klosterbildet egentlig er en frihånds tegning.
For det første, det klassiske bildet har liten støtte i det omfattende arkeologiske materiale en har gravd fram i Qumran. Dernest - og det er det viktigste - når en setter sammen og leser det en har funnet, forsvinner grunnlaget for klostertegningen. Det var ikke noe esseersamfunn i Qumran, men en keramikkfabrikk der det bodde og arbeidet rundt 20, maksimalt 30 mann. Vannet i området rommet rikelig med leire. Veldige mengder flomvann og regnvann fra nærområder og dalfører ble ledet inn i større og mindre reservoarer der leiren etter hvert samlet seg på bunnen. Det dreier seg om store mengder. Magen anslår samlet mengde for den aktuelle perioden til å være rundt 6 eller 7 tonn; med andre ord nok til å produsere titusener av kar.
Det avanserte system for samling og oppbevaring av vann tjente (altså) ikke religiøs renselse. De fleste bassenger og reservoarer tilfredstilte heller ikke jødenes krav til rituelle bad. Vannet måtte renne naturlig og enten være regnvann eller kildevann. Det kunne ikke bli fraktet av menneskehender eller mekanisk utstyr. Konsekvensen blir at tilnærmet alle basseng i Qumran ikke kunne være rituelle bad. Bare et par mindre basseng ser ut til å tilfredsstille kravene og ble brukt som miqweh (rituelle bad).
Keramikkproduksjonen underbygges også av en rekke funn som rester etter ovner - og framfor alt av 'tens of thousands of clay fragments found at the site'. De ca 1500 mynter en har funnet viser også at det har vært handlet og omsatt. Hovedproduksjonen var keramikk. Det er også funn som tyder på at en også leverte dadler og daddelhonning. Noe annet var det ikke mulig å dyrke nær Qumran, grunnet lite vann. Hasmoneerne, som var jødiske herskere fra 163 til romerne kom i 63 f.Kr., valgte rundt år 100 f.Kr. å bygge vakttårn og villa på dette stedet av militærstrategiske grunner og på grunn av tilgangen på vann. En kan også legge til at Qumran ligger på en høyde som er rimelig trygg sett i forhold til oversvømmelser og rasfarer i regntiden. Fra høyden og tårnet kunne en holde øye med østsiden og mulig angrep derfra, samtidig kontrollere og sikre trafikken på Dødehavet. Først etter noen tiår - og en hadde oppdaget tilførselen av leire - begynte en å produsere keramikk.
Om ikke like viktig, så betydningsfullt nok; en har ikke gjort funn som underbygger den enorme skriveaktiviteten som må ha foregått om skriftrullene ble skrevet der. Det er ikke gravd fram papir (papyrus eller skinn) klargjort for skriving, heller ikke ett fragment av en skriftrull.
Hva med spisesalen? Det finnes, ifølge Yzhak Magen, ikke noe som underbygger at det var et rom der mange menn hadde felles måltid. Noe slikt ville ha krevd enormt mange ovner; rundt 30 for hvert måltid til cirka 200 menn. De fleste klostertegninger opererer med rundt 200 menn. Det en har funnet er rester etter noen få ovner til det bruk.
Men hva da med de mange skriftrullene i hulene nær ved og litt lengre fra Qumran? De har ingen forbindelse til folkene i fabrikken der, sier Magen. De kommer fra jøder i Judea og lenger sør. Disse flyktet for romerne og tok med seg viktige eiendeler som penger, dokumenter og bøker. Etter hvert kom de nedover mot Qumran som ikke lå på et øde sted den gang, men nær viktige veier. For å komme videre sørover måtte de ta båt. Havnen lå et stykke nedenfor og båten førte til Ein Gedi, Masada, lenger sørover eller østover til den andre siden av Dødehavet. Skriftrullene ble derfor lagt i krukker, som sikkert ble hentet i keramikkfabrikken, og deretter gjemt i hulene hvor flyktningene overnattet på veien bort fra den romerske krigsmaskin.
Det er ikke ofte en leser forskningslitteratur som ryster gamle sannheter og gjør at en fryser på ryggen. Neste gang jeg står overfor ruinene i Qumran eller når bilder derfra ruller over skjermen, må jeg klype meg i armen. Det nye bildet (som også er en hypotese/teori som må bekreftes videre) innebærer at det må rives noen konstruksjoner og at det legges noen nye steiner til bildet av slik livet var i Palestina på Jesu tid. Det er også mange avsnitt eller kapitler i lærebøker brukt innen studiet av 'kristendom, religion og livssyn' (krl) og teologi som må strykes eller omarbeides.
Fartein Valen-Sendstad
Abonner på:
Innlegg (Atom)